Fred som realpolitikk? : realpolitikk, idealpolitikk og Norges engasjement i fredsprosessen i Midtøsten

Abstract

Denne hovedoppgaven handler om Norges fredsengasjement i Midtøsten. Oppgavens målsetting er todelt. For det første er det oppgavens målsetting å undersøke om det norske engasjementet som ledet frem til Oslo-avtalen kan forklares i lys av realpolitikk eller idealpolitikk som viktigste motivasjonskilde. For det andre er det oppgavens målsetting å forklare hvorfor fredsengasjementer er blitt en så viktig del av norsk utenrikspolitikk etter den kalde krigen. Oppgavens overordnede problemstilling er: Kan det norske fredsengasjementet som ledet frem til Oslo-avtalen forklares i lys av realpolitikk eller idealpolitikk? For å belyse temaet stiller jeg opp tre ulike forklaringshypoteser. En om at realpolitikk var den viktigste forklaringen, en om at idealpolitikk var viktigste forklaring, og til slutt en om at det var helt tilfeldig at Norge ble engasjert i fredsprosessen i Midtøsten.

Det teoretiske rammeverket jeg benytter i oppgaven tar utgangspunkt i de to idealtypene realpolitikk og idealpolitikk, Joseph Nye jr. sin interessemodell og Barnett & Duvalls maktklassifiseringsteori. Oppgaven har et eget kapittel hvor jeg forklarer de bakenforliggende variablene. En av disse forutsetningene er at den norske modellen, med tett kopling mellom frivillige organisasjoner og norske myndigheter, var en viktig forutsetning for Oslo-prosessens suksess. En annen forutsetning var de personlige nære vennskapsbånd norske politikere hadde til begge parter, både på israelsk og palestinsk side. En tredje bakenforliggende forutsetning var at den kalde krigens slutt gav Norge nye rammebetingelser og muligheter i internasjonal politikk.

Kildefunnene jeg har gjort i analysen av hypotesene viser at Norges fredsengasjement i Midtøsten og andre norske fredsengasjementer, både har en idealpolitisk og realpolitisk motivasjon. Idealisme utelukker ikke realisme i norsk utenrikspolitikk. Svaret på oppgavens problemstilling blir da at spørsmålet er feil stillet. Norske fredsengasjementer kan ikke lenger analyseres ut fra en forståelse av at det eksisterer et motsetningsforhold mellom realpolitikk og idealpolitikk. Det eksisterer nemlig ikke lenger noen motsetning mellom realpolitikk og idealpolitikk i forhold til norske fredsengasjementer. For Norges del gir det mye tilbake å satse på en aktiv freds- og forsoningspolitikk. Fred gjør Norge synlige internasjonalt, og fred gir norske utenrikspolitikere lettere tilgang hos viktige aktører som igjen kan brukes til å fremme norske realpolitiske interesser.

Oppgavens spissformulerte funn er derfor at fred er den smarte realpolitikk for Norge.