Valgets kvaler : en studie av når velgere bestemmer seg for parti, og i hvilken grad dette henger sammen med partibytte.

Abstract

Den økende andelen velgere som bestemmer for parti under valgkampen har vært utgangspunktet for denne studien. Ved stortingsvalget i 2005 byttet nesten halvparten av velgerne parti, og over halvparten av de som avla stemme bestemte seg under valgkampen eller nærmere valgdagen. Denne tendensen har økt jevnlig fra 1960-tallet til i dag. Problemstillingen var å finne ut i hvilken grad og på hvilken måte velgere som bestemmer seg sent skiller seg fra resten av velgerskaren, og i hvilken grad dette henger sammen med partibytte. Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven var teoriene om den kognitivt mobiliserte velgeren og den flytende velgeren. På bakgrunn av spørsmålene om tidspunkt og partibytte konstruerte vi en typologi av fire velgertyper; den trofaste velgeren, den sikre skifteren, den vaklende velgeren og den sene skifteren. Hypotesen var at velgerne som bestemmer seg sent og bytter parti er mer kognitivt mobiliserte enn resten av velgerne. Velgere som bestemmer seg sent viste seg å ligne lite på kognitivt mobiliserte velgere. De lignet mer på 50-tallets flytende velger, som var lite interessert og kunne lite om politikk. Men disse velgerne ligner aller mest på gjennomsnittsvelgere på de viktigste parameterne.

Funnene i denne oppgaven tyder dermed ikke på en radikal endring av valgkampens innhold i retning mer populisme og lettvintheter, på grunn av de tilgjengelige velgernes lave kognitive nivå. Heller ikke at valgkampen vil utvikle seg til en deliberativ diskurs, fri for valgflesk og slagord, fordi en kunnskapsrik målgruppe ville gjennomskue det. Derimot har vi konkludert med at de mest relevante teoretiske bidragene i studiet av tidspunkt og partibytte er Zaller (1992) og Bartolini (1999-2000). Velgere som bestemmer seg sent er mindre interessert og mindre kunnskapsrik enn andre velger, men heller ikke uinteressert. Zallers funn om den middels interesserte velgeren som er lettest å nå fram til, samt Bartolinis modell over tilgjengelige velgere kan være et godt utgangspunkt for videre studier av velgere som bestemmer seg sent. Flere studier av partisett vil ytterligere kunne si noe om partienes vekstpotensial. Det gjør også at valgkamp og politisk kommunikasjon kommer til å bli viktige studieobjekter også i tiden framover.