Kven får kva - og kvifor? : ein komparativ analyse av fordelingsreglane i studentbarnehagene og studentboligene i SiO

Abstract

Denne oppgåva er ein komparativ studie av reglane for fordeling av barnehageplassar og studentbustader ved Studentsamskipnaden i Oslo. Føremålet er å forklara fordelingsreglane.

For å analysera fordelingsreglane tek eg utgangspunkt i lokal rettferdsteori (Elster 1992 og Lorentzen 1995) om institusjonell fordeling av knappe gode, og Schaffer og Huang sin tilgjengeteori om administrative fordelingssystem. Fordelingsreglane blir kopla til normative prinsipp jamført med lokal rettferdsteori. Eg analyserer ulikskapar i normative prinsipp og operasjonalisering av prinsippa, ved hjelp av empiri om argumentasjonen knytta til revideringa av fordelingsreglane hausten 2005, i tillegg til empiri om institusjonell politikk i SiO. Gjennom analysen viser eg at velferdsprinsipp står sterkast blant regelutformarane i SiO, både når det gjeld Studentbarnehagene og Studentboligene. Likevel er det visse skilnader i kva for prinsipp som kjem mest til uttrykk i fordelingsreglane. Velferdsprinsipp kjem sterkast til uttrykk i Studentboligene sine fordelingsreglar, med prioritering av nyinnflytta førstesemesterstudentar og internasjonale studentar. Studentbarnehagene derimot prioriterer søkjarar hovudsakleg etter studieansiennitet. Konklusjonen min er at framlegg frå Universitetet om nye prioriteringsreglar overfor Studentboligene har vore ein viktig forklaringsfaktor. Med andre ord har framlegg til nye fordelingsreglar utanfrå ført til betre gjennomslag for velferdsprinsipp, snarare enn at etiske vurderingar hjå regelutformarane har initiert ei ny operasjonalisering. Dei nye kriteria i Studentboligene har også vore i samsvar med institusjonelle omsyn. Ein har halde på kriteriet om studieansiennitet i Studentbarnehagene m.a. fordi institusjonelle omsyn der krev andre løysingar enn i Studentboligene.

I analysen kjem eg også inn på høvet mellom velferdsprinsipp og prinsipp om samfunnseffektivitet, og viser at kombinasjon av prinsippa kan bli oppnådd ved hjelp av strenge adgangskriterium. D.v.s. at personar som har potensiale til produktivitet, men som er avhengige av hjelp for å betra produktiviteten, blir prioriterte.

Eg konkluderer med at omsynet til tilgjenge er svært viktig for regelutformarane i SiO. Kriteria bør vera konsise for å fremja likehandsaming. Likehandsaming er ein del av rettferdsomgrepet til regelutformarane, og fungerer som ein mal for operasjonalisering av prinsipp, basert på eit likskapsideal.