| dc.description.abstract | FRA INDIVIDER TIL STATER: SIKKERHET, FRIHET OG STATEN SOM EN DEL AV "ET STØRRE HELE". Momenter til en kommunitær forståelse av sikkerhetspolitikk
Det er vanlig å hevde at så lenge det finnes stater vil utbrudd av krig, og forberedelse til krig, utgjøre sentrale elementer i interstatlig politikk. Historisk har krig handlet om staters overlevelse, dynastiske endringer og forflytninger av statsgrenser. Forberedelse til krig er derfor ett av de virkemidlene stater benytter for å sikre sine interesser, overlevelse og frihet. Men hva er det som skal sikres, hva skal "overleve" og hva slags frihet står på spill?
Denne oppgaven representerer et forsøk på å gjennomføre en avgrenset teoretisk analyse av dette problemet, ved å foreta en teoretisk kobling mellom Politisk teori og Internasjonal politisk teori. Oppgaven tar utgangspunkt i den pågående debatten mellom den "kommunitære "og den "liberale" posisjon innenfor Politisk teori, og søker, ved å anvende en "individ-stat-analogi", å overføre teoretiske innsikter fra denne debatten på diskusjon av interstatlige relasjoner, med spesielt fokus på spørsmål vedrørende statssikkerhet. Oppgavens teoretiske fortøyning er hente fra Charles Taylors skille mellom en "atomistisk" og en "ikke-atomistisk" teorier om relasjoner mellom individer. Med utgangspunkt i dette analytiske skillet spørres det om hva slags enhet staten behandles som innenfor studiet av sikkerhetspolitikk, og i hvilken grad det er mulig å benytte dette skillet for å uttrykke ulike forståelser av sikkerhetspolitiske relasjoner mellom stater.
Oppgavens målsetting er todelt: For det første forsøker oppgaven å vise hvordan én dominerende teoretisk tilnærming til studiet av sikkerhetspolitikk (neorealismen), på vesentlig punkter sammenfaller med det Taylor omtaler som en atomistisk kontraktteoretisk tilnærming til relasjoner mellom politiske enheter. Representanter for den neorealistiske tradisjonen hevder selv at deres teori er forankret i Jean-Jacques Rousseaus "politiske teori". Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at Rousseaus politiske teori vanskelig kan underbygge neorealismen, men tvertimot representerer en konkurrernde "ikke-atomistiske teori". Det synes derfor å eksistere - fra "innsiden" av neorealismens egne teoretiske forankring - et mulig utgangspunkt for å utvikle momenter for en ikke-atomistisk forståelse av statssikkerhet i opposisjon til neorealismen.
Dette åpner opp for oppgavens hovedmålsetting: I henhold til oppgavens metodologiske strategi - som omtales som "immanent" eller "innside kritikk" av en teoretisk posisjon - forsøker forfatteren, i kontrast til neorealismen, å utvikle momenter til en kommunitær forståelse av sikkerhetspolitikk, ved å behandle stater som ikke-atomistiske politiske enheter. Oppgaven forsøker å antyde en måte et slikt perspektiv kan utarbeides på med utgangspunkt i den samme Rousseau, neorealismen tar til inntekt for sin teori om interstatlig politikk. Gjennom en diskusjon av "stat" og "suverenitet", er målsettingen å etablere og å illustrere et perspektiv på sikkerhetspolitikk, som i tråd med kommunitær tradisjon, som legger vekt på en forståelse av sikkerhet som "positiv statssikkerhet". Oppgavens avsluttende kapitler representerer et forsøk på å utdype implikasjonene av et slikt perspektiv, både eksemplifisert med Den kalde krigen og innenfor rammene av Edmund Burkes analyse av den franske revolusjonen. | nor |