| dc.description.abstract | Oppgaven analyserer den forestående østutvidelsen av den Europeiske Union. Problemstilingen denne oppgaven søker å finne svar på er under hvilke betingelser EUs løfte om EU-medlemskap til kandidatlandene kan påregnes som effektivt. For å besvare denne problemstillingen benyttes spillteori som analytisk verktøy.
I løpet av 1990-tallet er landene fra Sentral- og Øst-Europa (CEE-landene) blitt stadig knyttet tettere opp mot EU i form av handelsavtaler og deltagelse i ulike institusjoner, og de første medlemskapsforhandlingene tok til i mars 1998. EU startet da forhandlinger med Estland, Polen, Tsjekkia, Ungarn, Slovenia. I oktober 1999 ga EU-kommisjonen også grønt lys for medlemskapsforhandlinger med Latvia, Litauen, Slovakia, Bulgaria, Romania . Det var liten tvil om at både økonomiske og politiske reformer i disse landene var nødvendig for at de skulle kunne oppnå status som fullt ut demokratiske land med velfungerende markedsøkonomi.
En av de viktigste endringene i forholdet mellom EU og CEE-landene på 1990-tallet var EUs presentasjon av de såkalte København-kriteriene på EUs toppmøte i København i 1993. København-kriteriene er i korthet en liste over økonomiske og politiske betingelser som må være oppfylt før medlemskap i Unionen kan inntreffe . EU slo nå fast at medlemskap i Unionen skal være mulig for alle europeiske land som ønsker det, dog ikke først uten å møte de nevnte medlemskapskriteriene. Bakgrunnen for dette synes å ha vært en kombinasjon av økende press fra CEE-landene om tettere tilknytning til EF/EU og ulike urolige begivenheter i CEE-landene og Russland. EU var nå etterhvert kommet til den erkjennelse at uro omkring EUs grenser ville være et problem for EU selv, og ønsket derfor nå å integrere CEE-landene enda tettere opp mot EU.
Fremleggelsen av København-kriteriene kan betraktes som et løfte fra EU til CEE-landene om at medlemskap vil bli innvilget så snart de har gjennomført økonomiske og politiske reformer. Det er hvorvidt dette løftet kan regnes som effektivt eller ikke som er det sentrale i denne oppgaven. Aktørene, eller spillerne, er EU på den ene side, og hvert av kandidatlandene på den annen. Oppgaven tar utgangspunkt i et ordinært trusselspill med to aktører. For at en trussel skal være effektiv må fem betingelser være oppfylt. Disse betingelsene blir i oppgaven tilpasset slik at de passer for spill med løfter. Løftet må være relevant, fullstendig tilstrekelig betydningsfullt, troverdig og tilstrekkelig klart formulert for at det skal være effektivt.
Når så disse betingelsene er bragt på det rene, trekkes det frem ulike gevinster og kostnader for henholdsvis EU og noen av kandidatlandene som følge av det nødvendige reformarbeidet og som følge av selve EU-medlemskapet. Disse kostnadene og gevinstene er avgjørende for spillernes preferanser i spillet, og settes inn som parametre i en spillteoretisk modell. Ut fra disse kostnadene og gevinstene forsøker oppgaven å finne frem til hvorvidt de ulike betingelsene for effektive løfter kan antas å bli oppfylt eller ikke for EUs løfte i forhold til de kandidatlandene oppgaven har fokus på.
Kostnader for kandidatlandene som blir trukket frem er økt arbeidsledighet, inflasjon og kriminalitet og lavere BNP på begynnelsen av 1990-tallet. De viktigste gevinstene som følge av reformarbeidet og selve EU-medlemskapet for kandidatlandene synes å være sikkerhet og stabilitet. Det tenkes her ikke utelukkende på militær sikkerhet, men sikkerhet i et mer utvidet perspektiv, så som sikkerhet for utvikling av velferd og økonomisk vekst. For EU synes også sikkerhets- og stabilitetsgevinsten å være de viktigste gevinstene for EU av å innlemme kandidatlandene i Unionen. Dessuten synes også EU å føle seg moralsk forpliktet til å innlemme de østeuropeiske landene i det velstående europeiske selskap .
Oppgavens hovedkonklusjon er at EUs løfte om EU-medlemskap synes effektivt for de fleste av kandidatlandene som blir behandlet i oppgaven. Imidlertid kan mye på at de to landene som er kommet kortest med reformarbeidet, Bulgaria og Romania, ikke blir innlemmet i EU med det aller første. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at EUs løfte ikke er effektivt overfor disse to landene, men at det sannsynligvis vil kunne ta lenger tid for disse å bli EU-medlemmer enn for de andre kandidatlandene. Den største usikkerheten er i skrivende stund knyttet til hva som vil skje i forlengelsen av Irlands avvisning av Nice-traktaten. Hva som skjer dersom den irske befolkning ikke endrer oppfatning er foreløpig uvisst. Generelt kan man si at EUs troverdighet overfor samtlige kandidatland med dette er blitt redusert. | nor |