Abstract
Jeg har analysert hvordan Reagan administrasjonen vant gjennomslag i Kongressen for et kutt i inntektsskatten på 25 prosent i 1981. Av flere årsaker kan det karakteriseres som en stor politisk bragd. I hovedsak skyldtes det at flertallet av kongressmedlemmene var motstandere av den store skattelettelsen. Dessuten hadde Kongressen i løpet av 1970-tallet mer eller mindre stoppet presidentenes politiske initiativ og på den måten styrket sin makt på bekostning av presidentembetet. Kongressen var en fragmentert forsamling hvor representantene ofte brøt med partiets linje og stemte mot sitt eget parti. Derfor hadde Reagan administrasjonen ingen garanti for at republikanerne ville støtte et stort kutt i inntektsskatten. Skattelettelsen var videre landets største noensinne og utgjorde i seg selv en stor politisk endring.
For å analysere denne problemstillingen har jeg tatt i bruk forhandlingsteori. Jeg analyserte hvordan partene administrasjonen, de moderate republikanerne og sørstatsdemokratene maktet å komme til enighet om en skattelettelse på 25 prosent. Analysen tar videre utgangspunkt i variablene preferanser og prosessgenererte incitamenter. Preferanser defineres som substansielle interesser og omfatter kostnader og gevinster tilknyttet innholdet i løsningsforslagene. De prosessgenererte incitamentene omhandler kostnader og gevinster som kan knyttes til selve handlingene. I den sammenhengen tok jeg for meg to kilder til prosessgenererte incitamenter, renome effektene og selvbindinger. Renome effekter vil si andres forventninger til eller tolkning av en parts atferd. Det innebærer at en parts forhandlingsatferd kan påvirkes av forventningene en relevant tredjepart har til deres opptreden i forhandlingene. De relevante tredjepartene jeg behandlet i analysen er velgerne, særinteressegrupper og partihensyn. Selvbindinger innebærer at en part som binder seg til en spesifikk løsning øker kostnadene ved å gå bort fra den posisjonen senere i forhandlingene. Den substansielle nytten har ikke forandret seg, men kostnadene som kan knyttes til selve handlingen. Selvbinding kan dermed føre til at selve argumentasjonen mot en bestemt løsning, kan på selvstendig vis gjøre det uakseptabelt å godta den løsning ved en senere anledning.
Konklusjon:
Jeg kom frem til i analysen av partenes preferanser, at sørstatsdemokratene og de moderate demokratene, aksepterte en forhandlingsløsning med administrasjonen som var substansielt sett dårligere enn den beste alternative løsningen. Det betyr at andre forhold kan gi bedre forståelse av hvordan Reagan administrasjonen vant gjennomslag for skattelettelsen. Jeg fant imidlertid ut at administrasjonen gjorde innrømmelser ovenfor de moderate republikanerne og sørstatsdemokratene som var nødvendig for å sikre tilslutning for skattelettelsen. Det innebærer at analysen av partenes preferanser peker på forhold som var viktige for at Kongressen støttet skattelettelsen, men gir derimot ingen tilfredsstillende forståelse av de faktiske hendelsene. Den faktoren som syntes å ha størst innvirkning på det endelige utfallet var hensynet til velgerne. På grunn av Reagans valgseier i 1980, republikanernes brakvalg i Kongressvalget samme år, Reagans store popularitet og administrasjonens evne til å mobilisere opinionen la velgerne et stort press på kongressmedlemmene for å støtte en stor reduksjon av inntektsskatten. Dette presset synes som avgjørende for at administrasjonen klarte å presse en såpass stor skattelettelse gjennom Kongressen.