Selvregulering og reduserte styringsambisjoner : en studie av prosessen mot fri kapital 1978-1990

Abstract

SELVREGULERING OG REDUSERTE STYRINGSAMBISJONER. En studie av prosessen mot fri kapital 1978-1990

Temaet for hovedoppgaven er kapitalreguleringspolitikk. Kapitalregulering ble tidligere brukt i Norge i tidsrommet 1965-1986 i en strategi for gjøre det lettere å styre rente og valutakurs. Målene innenfor kapitalreguleringsregimet var full sysselsetting og statsledet modernisering. Midlet var å styre inngående og utgående langsiktig og kortsiktig kapital. Jeg argumenterer i oppgaven for at dette regimet fra 1986 til 1990 ble erstattet av et selvreguleringsregime der nye mål om prisstabilitet og kompromissløs fastkurspolitikk erstattet de gamle. Kapitalreguleringen ble dermed avskaffet.

Problemstillingen for oppgaven er hva som var årsaken til liberalisering av kapital. Det utledes en hovedhypotese med to underhypoteser, og to andre hypoteser med tilliggende uavhengige variable som sammen eller hver for seg skal forklare liberaliseringen av kapital. Hypotesen om sektorpress legger i utgangspunktet an til at banksektoren vil ha interesse i å liberalisere kapitalreguleringen for å få tilgang til å låne i det utenlandske valutamarkedet. Fagstyrehypotesen ser liberalisering av kapital som en fagøkonomisk læringsprosess der prøving og feiling innebærer et nytt syn på reguleringen. Disiplineringshypotesene er underhypoteser for fagstyrehypotesen og forespeiler at liberalisering skjedde for å at kapitalbevegelsenen skulle disiplinere den økonomiske politikken. I europeiseringshypotesen er sammenhengen den at nye idèer om liberalisering av kapital i Europa får innpass hos beslutningstakerne slik at de ser det som nødvendig for Norge å liberalisere.

Kapitalreguleringsregimet og selvreguleringsregimet blir sammenliknet gjennom å bruke forskjellsmetoden i komparativ metode, og dannet et utgangspunkt for analyse. Dette var kun et utgangspunkt fordi det med komparativ metode kun etableres samvariasjon mellom uavhengige og avhengig variabel. For å kunne gi en kausal sammenheng mellom variablene ble samvarisasjone fortolket teoretisk ved hjelp av de utledete hypotesene.

Sentrale funn i oppgaven er at fagstyrehypotesen viser seg å holde stikk, og beholdes. I første omgang innførte Norges Bank i 1978 nullposisjonsreguleringen for bankene. Det skjedde en liberalisering innenfor kredittpolitikkens rammer. Liberaliseringen skjedde på grunn av internasjonaliseringen av norsk næringsliv og oljeselskapenes behov.

Omleggingen skapte under andre renteforhold, sammen med liberalisering av kredittpolitikken, problemer i den løpende kredittpolitikken. Den ga rom for kapitalinngang. Ved en kraftig forverring av norsk økonomi i 1986 oppstod kapitalutgang muliggjort av den samme liberaliseringen. Norges Bank anbefalte overgang til uforanderlig fastkurspolitikk, og fikk gjennomslag hos sentrale politikere. Det skjedde en liberalisering av kapitaltransaksjoner på grunn av Norges Banks prøving og feiling. En disiplinering i svak form ble resultatet fordi Norges Bank bare begynte å liberalisere langsiktig kapital. Kortsiktig kapital ble styrket av Finansdepartementet for å støtte opp om den nye fastkurspolitikken.

Fagstyrehypotesen viser seg videre i nedsettelsen av Kleppeutvalget for å selge den nye fastkurspolitikken og liberaliseringen av langsiktig kapital. Europeiserings-hypotesen har også gyldighet utover i prosessen, og forklarer liberalisering av kortsiktig kapital. Kleppeutvalget fikk nemlig en egendynamikk og anbefalte liberalisering av kortsiktig kapital i 1989. Rekonseptualiseringen av kapital som hadde foregått ute i Europa fikk innpass i Norge. Fri allokering av kapital skulle støtte norsk næringsliv slik at den ikke skulle henge etter i konkurransen med utlandet. Finansdepartementet var også påvirket av europeisering og var viktig for å sette tidspunktet for liberalisering av kortsiktig kapital til 01.07. 1990, samme dato som EF.

Sektorpresshypotesen viser seg ikke å ha forklaringskraft på noen av tidspunktene i prosessen mot liberalisering av kapital. De institusjonelle trekkene i den korporative kanal viste seg å favorisere Norges Banks og Finansdepartementets autonomi.