Abstract
Det er blitt foretatt omfattende reformer av den politiske organiseringen av kommunene de siste tiårene. Hovedutvalgsmodellen, som var antatt å skulle motvirke sektorisering, ble utsatt for massiv kritikk utover på 1980-tallet etter at empiriske undersøkelser viste at modellen skapte sektororienterte politikere. Inspirert av den internasjonale reformbevegelsen New Public Management lanserte Kommunenes Sentralforbund alternative styringsmodeller som skulle styrke den politiske helhetsstyringen. Flere kommuner har innført elementer av et strategisk styringskonsept. Ifølge dette konseptet skal lokalpolitikerne ha et helhetsperspektiv og overlate detaljstyringen til andre.
I oppgaven sammenlignes to kommuner hvor den ene har innført elementer av strategisk styring, mens den andre har beholdt hovedutvalgsmodellen i en modifisert utgave. Det sentrale spørsmålet i oppgaven er om den politiske helhetsstyringen er bedre i kommunen med en strategiorientert modell enn i kommune med en sektororientert styringsmodell. Helhetsstyringen i kommunene måles ved å se på hvor mange saker og hvilke typer saker som behandles i kommunestyret og formannskapet. I tillegg foretas det en voteringsanalyse for å studere eventuelle endringer og forskjeller i konfliktnivå.