Norsk sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen : avhengigheten av NATO

Abstract

NORSK SIKKERHETSPOLITIKK ETTER DEN KALDE KRIGEN. AVHENGIGHETEN AV NATO

Oppgavens problemstilling: Hvordan har den sikkerhetspolitiske utviklingen etter den kalde krigen påvirket Norges avhengighet av NATO?

Gjennom en historisk rekonstruksjon, har formålet med denne hovedoppgaven vært å redegjøre for hvordan den sikkerhetspolitiske utviklingen i perioden 1990-95 har påvirket, det for Norge grunnleggende element i sikkerhetspolitikken, medlemskapet i NATO.

Oppgavens forståelse av begrepet norsk sikkerhetspolitikk kan karakteriseres som de direkte sikkerhetspolitiske handlinger rettet mot å sikre Norge territoriell sikkerhet og politisk handlefrihet. Begrepet omfatter således både de politiske og militær-strategiske sidene ved Norges avhengighet av NATO. De øvrige dimensjonene i det utvidede sikkerhetsbegrepet som kan tenkes å ha påvirket Norges avhengighet av NATO defineres som del av den totale sikkerhetspolitikken, og er kun analysert i et svært begrenset omfang.

Som perspektiv på hvilke føringer det internasjonale systemet legger på staters atferd overfor andre stater har jeg tatt utgangspunkt i et struktur-realistisk perspektiv. Innenfor rammene av et struktur-realistisk verdensbilde, tolker oppgaven den såkalte evolusjonismen som den dominerende utviklingstendens etter den kalde krigens slutt. John H. Hertz utsagn: "The implementation of realistic ideas is subject to the constrains of liberalism and vice-verca", kan i så måte være en dekkende beskrivelse for oppgavens forståelse av hvordan det internasjonale systemet fungerer og hvilke omstendigheter anvendelsen av begrepet norsk sikkerhetspolitikk skal relateres til.

Innenfor rammene av oppgavens definisjon av sikkerhetssubjektet Norge og anvendelsen av begrepet norsk sikkerhetspolitikk, har jeg lagt til grunn følgende kriterier for Norges avhengighet av NATO etter den kalde krigen: 1) Norges direkte behov for assistanse fra NATO i en krise eller krigssituasjon, som differansen mellom egen forsvarsevne og den potensielle fiendens militære kapasitet. Norges direkte behov for assistanse fra NATO er dermed analysert som differansen mellom Norges forsvarsevne og Russlands militære kapasitet. 2) NATOs evne til å yte Norge assistanse i en krise eller krigssituasjon analyseres som differansen mellom Norges forsvarsevne og det totale behovet for assistanse fra NATO som var nødvendig for å tilfredsstillende avskrekke eller forsvare landet mot en eventuell militær aggresjon. 3) Gradert av kopist og spenningsnivå i relasjon til trusselbildet, hvor både den direkte og indirekte betydningen av den sikkerhetspolitiske utviklingen i nordområdene og i Europa generelt analyseres. 4) Betydningen av Norges tilknytning til andre sikkerhetspolitiske samarbeidsprosesser, hvor en bredest mulig tilknytning til de prosesser som påvirker ens egen sikkerhetspolitiske situasjon relativt sett vil redusere avhengigheten av enkeltstående samarbeidsprosesser for å oppnå den sikkerhetspolitiske målsetningen. De samarbeidsprosesser som analyseres er FU VEU, OSSE, FN, det nordiske samarbeidet og det bilaterale forholdet til USA.

Oppgavens konklusjon på hvordan den sikkerhetspolitiske utviklingen etter den kalde krigen påvirket Norges avhengighet av NATO er sammensatt. Militærstrategisk er det liten grunn til å hevde at utviklingen i særlig grad påvirket Norges avhengighetsforhold. Det begrunnes med at det i hele perioden 1990-95 har eksistert en: 1) tilfredsstillende vilje hos de allierte til å komme Norge til unnsetning; 2) Norges allierte har hatt muligheter til å overføre forsterkninger i en krisesituasjon; og 3) en rimelig antakelse om at det norske oppholdende invasjonsforsvaret ville kunne holde stand til allierte forsterkninger nådde frem.

I politisk forstand er det imidlertid grunn til å anta at utviklingen påvirket Norges avhengighet av NATO. Særlig i forhold til forventningene om allierte forsterkninger. Ikke fordi troverdigheten av allierte forpliktelser var blitt noe mindre, men fordi Norge samlet sett hadde fått en relativt sett mindre innflytelse i de sikkerhetspolitiske samarbeidsprosesser som påvirket Norges sikkerhet. Avhengigheten sees da i kontekst av troverdigheten til Norges samlede avskrekkingsevne. Den var betinget av den allierte stridsevnen i Norge, som igjen var betinget av regelmessig øvelsesvirksomhet. NATOs øvelsesvirksomhet og opprettholdelse av forsterkningskonsepter var underlagt helhetsvurderinger. VEU-prosessen fremsto i den sammenheng som en stadig viktigere premissleverandør for slike prioriteringer. Norges assosierte medlemskap i VEU medførte at Norge ikke hadde formell innflytelse i VEUs beslutningsprosess. Norges rolle som premissleverandør for NATOs prioriteringer var, i takt med VEUs tiltagende rolle som den europeiske dimensjonen av NATO, dermed svekket. Samarbeidet i NATO fikk på en slik bakgrunn en stadig større relativ betydning for norsk sikkerhetspolitikk og Norges evne til å nå den sikkerhetspolitiske målsetningen.