Presse vs. politiker : en studie av bytteforholdet mellom avisjournalister og stortingsrepresentanter

Abstract

PRESSE VS. POLITIKER. En studie av bytteforholdet mellom avisjournalister og stortingsrepresentanter

I denne hovedoppgaven rettes søkelyset mot det forholdet en kan finne mellom stortingsrepresentanter og de avisjournalistene som dekker Stortinget. Jeg kaller forholdet et bytteforhold, fordi partene bytter tjenester. Journalistene bruker representantene til å skaffe seg informasjon om det som skjer på Stortinget, offentlig informasjon, og informasjon som er unntatt offentligheten. Representantene bruker pressen til å profilere seg selv og sin politikk. De trenger hverandre. Forholdet belyses både fra journalistenes og representantenes ståsted.

Jeg har sett på dagens bytteforhold, og jeg har tatt for meg det bytteforholdet som var mellom partene i 1977. Har det vært en utvikling i bytteforholdet? Mye tyder på at svaret er ja. Jeg mener å finne indikasjoner på at det både har vært en utvikling i partenes kontaktmønster, og i deres holdninger til hverandre.

Når det gjelder kontaktmønsteret mellom partene, ser det ut som om utviklingen i journalistikken har ført til at journalistene i dag er tøffere overfor representantene enn de var for tyve år siden. De er mer kritiske til de folkevalgte, og de vinkler sakene i større grad enn før. Det har vært en profesjonalisering av journaliststanden, og som en konsekvens av det er det sannsynlig å tenke seg at også representantene har inntatt en mer profesjonell holdning til stortingsjournalistene. Det kan virke som om partene i dag er mindre knyttet til hverandre. Det er i dag enklere for journalistene å skaffe seg kilder blant alle representantene, partipolitiske bindinger bestemmer ikke lenger hvilke representanter som skal intervjues. Representantene har det på samme måten. De forfordeler ikke lenger gode saker blant journalistene i partipressen. Nå velger representantene den journalist de mener kan gjøre den beste jobben.

De undersøkelser jeg har gjennomført i presselosjen viser at dagens journalister mener det er de som kontrollerer bytteforholdet. Journalistene sier også at det er de som har størst utbytte av forholdet. Journalistene som var aktive på Stortinget for tyve år siden ga ikke uttrykk for den samme selvsikkerheten overfor representantene. Representantene på sin side gir uttrykk for at misnøye med media er større i 1995 enn den var i 1977. Dermed kan det se ut som om både journalistenes og representantenes holdninger til bytteforholdet har forandret seg i løpet av denne perioden.

Jeg har kommet frem til disse konklusjoner ved å analysere egne og andres undersøkelser. For å kartlegge representantenes oppfatning av bytteforholdet benytter jeg meg av to stortingsundersøkelser. Det er undersøkelsen Gudmund Hernes gjennomførte i 1977 og undersøkelsen Trond Nordby gjennomførte i 1995. Selv har jeg gjennomført en spørreundersøkelse i presselosjen, samt intervjuet ti stortingsjournalister. Noen av journalistene er i dag aktive på Stortinget, andre arbeidet på Stortinget i 1977.

Jeg har benyttet meg av både kvantitativ metode, kvalitativ metode og komparativ metode for å kunne gjennomføre og analysere undersøkelsene. Nytteorientert bytteteori gir oppgaven den nødvendige teoretiske rammen.