Divisjonaliseringen av Norges statsbaner : en analyse av en reorganiseringsprosess

Abstract

DIVISJONALISERINGEN AV NORGES STATSBANER - en analyse av en reorganiseringeprosess NSB gjennomførte 1. januar 1989 en omfattende organisasjonsendring. Fra å ha en organisasjonsløsning basert på en distriktsmessig og funksjonell inndeling, innførte bedriften en divisjonalisert organisasjonsløsning. NSB gikk dermed bort fra en organisasjonsstruktur som har røtter tilbake til forrige århundre, og som har fulgt utbyggingen av jernbanenettet. En organisasjonsendring som skulle endre de interne, og tildele eksterne styringsforholdene, er såledels interessant både politisk og organisasjonsteoretisk. Jeg ønsket i denne oppgaven å analysere den prosessen som begynte tidlig i 1988 og som resulterte i vedtak og implementering av ny organisasjonsstraktur fra l. januar 1989. Oppgavens analysefokus er todelt. For det første ønsker jeg å avdekke hvilken betydning selve organiseringen av endringsprosessen fikk for forløpet og utfallet av prosessen. For det andre er jeg interessert i å belyse årsakene til at endringsprosessen ble organisert slik den ble. En rekke forhold ønskes belyst i oppgaven. Hvorfor ble spørsmål om reorganisering reist? Fikk spesielle aktører legge premisser for deltakelsen og tenkningen rundt reorganiseringen? Hvordan ble prosessen styrt? I hvilken grad kunne en vente motstand mot en slik reform i NSB, og på hvilken måte reagerte organisasjonen? Kan forhold i NSBs omgivelser forklare tenke- og handlemåte i forbindelse med reorganiseringen? Hvordan «passer» en divisjonsstraktur med NSBs mål og oppgaver? Hvordan forløp den første implementerings- og iverksettingsfasen? Jeg ønsket, ved hjelp av et instrumentelt reformperspektiv og to varianter institusjonell organisasjonsteori, å belyse selve beslutningsprosessen som ledet frem til vedtak og implementering av divisjonsformen. De ulike perspektivene vektlegger ulike forhold for å forklare organisasjonsmessige endringer og tillegger organisering av endringsprosessen ulik betydning. De skiller seg fra hverandre når det gjelder grunnleggende syn på organisasjoner og hvordan, og hvorfor organisasjoner handler. Slik jeg ser det handler denne prosessen dels om å løse organisasjonsmessige problemer og finne en hensiktsmessig organisasjonsstruktur. Dels handler prosessen også om å håndtere en intern motivasjonskrise og en eksterne legitimitetskrise. Disse «krisene» var alle viktige for å forstå endringsprosessenes definerings- og aktiviseringsaspekter. Jeg har vist at det kunne ha vært en flere mål med omstillingsprosessen. En rendyrket instrumentell analyse ville gitt høy «rasjonell score» når det gjaldt den stramme og bevisste styringen av aktiviseringen og lavere «score» når det gjaldt tenkningen rundt problemer og løsninger. En ting er å vise at selve organisasjonstenkningen ikke var i tråd med et instrumentelt perspektiv noe annet er å analysere prosessen i helhet. Ved å studere hele prosessen ser vi at reformatorene også «scoret høyt» for måten de håndterte de to andre krisene bedriften sto overfor. En mulig tolkning av den litt svake defineringsprosessen kan nettopp være håndteringen av de andre krisene. Måten endringsprosessen ble lagt opp på viser at ledelsen i høy grad tok forholdt seg til interne og eksterne krefter i og utenfor organisasjonen. Det virker som om de var bevisst på at det de gjorde ikke bare, eller ikke primært, dreide seg om å nå de offisielle mål. De måtte snu den negative stemning internt og redusere kritikken eksternt.