Abstract
"EUROPEISERING" AV UNIVERSITETET: FULLT OG HELT - ELLER STYKKEVIS OG DELT? Hvordan Universitetet i Oslo har respondert på fremveksten av en forsknings- og en utdanningspolitikk på EU-nivå
Utgangspunktet for denne studien er spørsmål omkring hvordan formelle organisasjoner forholder seg til endringer i omgivelsene. Endringen som står sentralt i oppgaven er fremveksten av et mer integert europeisk fellesskap. Norske institusjoner må i stor grad forholde seg til de forslag og regler som vedtas i EU, selv om Norge ikke er medlem av Unionen. Gjennom EØS-avtalen er Norge i praksis innlemmet i EUs overnasjonale lovgivningsprosess angående det indre marked. Ifølge hypotesen om en "europeisering av nasjonalstaten" blir den europeiske dimensjonen mer betydningsfull, politisk og kulturelt. Nasjonale grenser blir en mindre viktig kilde til politisk orden og differensiering.
En type institusjoner som har blitt eksponert for EUs økte beslutningsmyndighet er universitetene. Over tid har det vokst frem både en forsknings- og en utdanningspolitikk på EU-nivå. Begge disse områdene er i dag hjemlet i Maastrichttraktaten, men EU har ingen overnasjonal myndighet på de to områdene. EUs forsknings- og utdanningsprogrammer regnes likevel som viktige tiltak, som høyere utdanningsinstitusjoner forholder seg til, i større eller mindre grad. Det jeg er opptatt av er i hvilken grad og hvordan Universitetet i Oslo forholder seg til fremveksten av en forsknings- og en utdanningspolitikk på EU-nivå. Skjer det en europeisering av Universitetet? Europeisering vil i dette tilfellet innebære at EUs politikk på forsknings- og utdanningsområdet preger Universitetets virksomhet og at den europeiske dimensjonen blir viktigere.
Universitetets respons vil for det første være avhengig av trekk ved endringene i de europeiske rammebetingelsene, blant annet EUs legale makt på området, norske institusjoners mulighet til å delta i programmene og hvilke type programmer det er snakk om. For det andre vil responsen være avhengig av hvordan disse rammebetingelsene oppfattes av nasjonale aktører i Universitetets omgivelser og om det legges press på Universitetet om å delta. For det tredje vil trekk ved Universitetets historie, struktur, ressurser, normer og verdier kunne påvirke Universitetets evne og vilje til å fange opp nye signaler i omgivelsene, både på europeisk og nasjonalt nivå. Trekkene kan også øke eller minke sannsynligheten for at Universitetet skal gjennomgå omfattende endringsprosesser. I tillegg vil det være avgjørende hvilke aktører som engasjerer seg i prosessen og hvilke andre prosesser Universitetet har vært, eller går igjennom.
Analysen viser noen klare hovedtendenser. EUs overnasjonale autoritet og legale kompetanse på forsknings- og utdanningsområdet er begrenset. Kontroversielle initiativ har møtt motstand i europeiske organer og er ikke satt ut i livet. Det dreier seg om økonomiske insentiver av en viss størrelse, og en noe uavklart normativ makt. Signalene og insentivene treffer ulike deler av Universitetet i Oslo i ulik grad. I den nåværende form fremstår derfor ikke EUs politikk på forsknings- og utdanningsområdet som forsøk på direkte styring av Universitetet eller som forsøk på å endre dets identitet.
Signalene fra EU på forsknings- og utdanningsområdet har vært lite kontroversielle i det nasjonale politiske miljøet. Signalene representerer hittil ingen radikale utfordringer for etablert nasjonal forsknings- og utdanningspolitikk. Kommisjonen forsøker å unngå å utfordre nasjonalstatenes myndighet, og deltakelse i EUs programmer medfører ikke lovendringer, verken på forsknings- eller på utdanningsområdet. En generell holdning i det nasjonale politiske miljøet er at europeisk forsknings- og utdanningssamarbeid er bra. Deltakelse kan gi økt kompetanseheving og økonomiske midler. Deltakelse i programmene gir dessuten nasjonale myndigheter en "bro" mot EU, noe som regnes som viktig etter at Norge sa nei til fullt medlemskap. Det er imidlertid en tendens til å unngå begrep som "den europeiske dimensjon", og det legges svært liten vekt på at programmene kan ses som et ledd i et større prosjekt mot en tettere europeisk integrasjon.
Endringene i de europeiske rammebetingelsene kan ikke karakteriseres som noe "sjokk" for Universitetet i Oslo. Universitetet er allerede internasjonalt orientert, og økt europeisk samarbeid kommer ikke i konflikt med institusjonens "kjerne". Universitetet hadde samarbeid med europeiske institusjoner også før EU fikk en forsknings- og en utdanningspolitikk. Det nye med EUs programmer er at de er mer formaliserte og gir både økonomiske og faglige insentiver for å delta. Universitetet har hittil ikke blitt utsatt for direkte press om å delta i programmene. Universitetet opplever imidlertid et "forventningspress" fra nasjonale aktører. Deltakelse kan gi Universitetet legitimitet, ettersom EU-samarbeid er noe som ventes å heve institusjonens kompetanse og kvalitet. Samtidig vil deltakelse signalisere at Universitetet er villig til å hente ressurser utenfra og tilpasse seg omgivelsene.
Til slutt spør jeg hvilke implikasjoner studien har. Hva forteller den om hvordan Universitetet i Oslo har tilpasset seg endringer i europeiske og nasjonale omgivelser? Hva sier den om institusjonelle endringsprosesser? Hva kan studien bidra med når det gjelder måten å studere europeiske endringsprosesser?