| dc.description.abstract | Når et demokratisk regime overtar makten i et land etter en periode med autoritært eller totalitært styre, vil det ofte bli gjort forsøk på å rette opp ugjerningene begått av det tidligere regimet. Slike oppgjør med fortiden kalles gjerne transitional justice . Prosessen karakteriseres av at man er opptatt av å skape balanse mellom hensyn av såkalt backward looking , og forward looking , karakter. De første innebærer rettferdighet i forhold til urett gjort under det tidligere regimet, mens de andre legger vekt på å skape forsoning under det nye styret.
På 1900-tallet forekom transitional justice gjerne i regionale bølger, og mange av landene er fremdeles ikke ferdig med oppgjøret med fortiden. Etter annen verdenskrig fikk man oppgjøret med fortiden i de tysk-okkuperte landene. Senere har det forekommet rettssaker og etterforskning i stort omfang i flere søreuropeiske land på 1970-tallet, i en del latinamerikanske land på 1980-tallet og i øst-blokk landene etter 1989. Det har også vært isolerte tilfeller, slik som i Sør-Afrika etter 1993 og i Sør-Korea i 1996.
Problemet med å foreta et oppgjør med fortiden i øst-blokk landene var det tidligere kommunistregimets gjennomtrengende karakter. Et så stort antall mennesker hadde akseptert og samarbeidet med regimet at man var redd for hva som kunne bli avdekket gjennom etterforskning og rettssaker. Den største utfordringen var hva man skulle foreta seg overfor de enorme sikkerhetspolitiske styrkene som hadde bygget seg opp i disse landene, og deres omfattende arkiver. Utgangspunktet for oppgjøret med fortiden var dessuten annerledes for de baltiske statene enn for Russland og satellitt-statene i Øst-Europa. Årsaken er at transisjonen til demokrati gikk hånd i hånd med kampen for uavhengighet fra Sovjetunionen. Situasjonen i Baltikum kan derfor sies å ha likhetstrekk med situasjonen i de tidligere tysk-okkuperte landene etter annen verdenskrig.
Formålet med oppgaven er å undersøke i hvilken grad man fikk et oppgjør med kommunistfortiden i de baltiske statene, samt å avdekke og forklare forskjeller mellom de tre undersøkelsesenhetene. I tillegg til å se på den offentlige debatten og reaksjonene på policy -nivå, tar analysen i oppgaven for seg holdningsundersøkelser om temaet. Det blir sett på i hvilken grad massen og eliten ønsket reaksjoner overfor de som var tilknyttet det tidligere regimet. Omfanget av straffereaksjoner og elitens og massens holdninger i Baltikum, og forskjeller mellom landene, blir forsøkt forklart ut fra graden av undertrykkelse i sovjettiden og kommunistregimets kontroll over transisjonen til demokrati. Analysen tar derfor utgangspunkt i to teorier som omhandler hver av disse variablene, John P. Morans (1994) teori om exit og voice , og Samuel Huntingtons (1991) teori om transisjoner til demokrati. Begge teoriene forklarer oppgjøret med fortiden ved bruk av det man i komparativ metode kaller kontekstuelle variabler. Moran hevder at mangel på responsmekanismer overfor et undertrykkende regime fører til sterke ønsker om straffereaksjoner etter en demokratisering, mens dette ikke skjer der hvor befolkningen enten hadde mulighet til å utvandre eller ytre sin misnøye med systemet. Huntington argumenterer for at de autoritære eller totalitære regimene som på egen hånd gjennomfører en transisjon til demokrati, eller forhandler med opposisjonen om en slik transisjon, ikke blir straffet. Der hvor regimene blir veltet av opposisjonsbevegelser som deretter innfører demokrati, får man imidlertid et oppgjør med fortiden.
Ut fra teoriene til Moran og Huntington skulle man forvente et omfattende oppgjør med fortiden i Estland og Latvia, men ikke i Litauen. Årsaken er at det i Estland og Latvia var høyere grad av undertrykkelse i sovjettiden, og at det gamle regimet hadde mindre kontroll over transisjonen til demokrati. I Litauen klarte man i sovjettiden å befolke republikkledelsen med etniske litauere, og fikk på den måten tatt bedre vare på republikkens interesser. Kommunistpartiet overlevde dessuten transisjonen til demokrati. I analysen finner jeg lite belegg for antakelsene som er basert på teoriene til Huntington og Moran. Oppgjøret i alle tre statene karakteriseres av begrensede reaksjoner overfor de som hadde tilknytning til det tidligere regimet. Forklaringen synes å være stor grad av elitekontinuitet fra det gamle til det nye regimet Russernes maktdominans i Estland og Latvia førte til at den innfødte eliten som tidligere hadde hatt høye stillinger i kommunistregimet, fortsatte i viktige posisjoner etter at russerne ble fjernet. I Litauen hadde man i sovjettiden et nasjonal-kommunistisk regime som i stor grad bestod av etniske litauere. Regimet klarte derfor bedre å ivareta republikkens interesser, og fikk større legitimitet. Det gjorde at det også var stor grad av elite-kontinuitet i Litauen etter at landet ble uavhengig. At de nye regimene i Baltikum i stor grad bestod av folk med tilknytning til kommunistregimet, kan trolig forklare at reaksjonene ble begrenset. Eliten ønsket å beskytte seg selv. Russere i maktposisjoner ble fjernet relativt raskt etter at republikkene løsrev seg. Innfødte som hadde hatt høye posisjoner i Kommunistpartiet ble bare truffet av sanksjoner dersom de ikke hadde vist seg positive til løsrivelse. Folk med forbindelser til KGB slapp i en del tilfeller også reaksjoner, dersom de hadde sluttet å tjenestegjøre på et tidlig tidspunkt i uavhengighetskampen.
De store russiske minoritetene i Estland og Latvia nødvendiggjorde dessuten samhold innenfor den innfødte eliten for å sikre nasjonal kontroll og stabilitet. I Litauen fikk den ideologiske høyre-venstre dimensjonen dominere politikken, noe som gjorde at debatten omkring tilknytning til det tidligere regimet ble preget av større bitterhet. Etter hvert fikk man også sterkere reaksjoner her enn i Estland og Latvia. I og med at alle tre enhetene i undersøkelsen er små stater, var det et behov for å beholde en kompetent statsbyggende elite. Det var trolig en årsak til at statene ikke hadde en konfrontasjonsorientert policy de første årene. I Litauen så dette hensynet ut til å bli mindre viktig mot slutten av 1990-tallet. | nor |