| dc.description.abstract | Tiltross for at nyere studier og rapporter hevder at åpenhet til migrasjon er en stadig viktigere dimensjon for økonomisk vekst, fortsetter de fleste vestlige handelsstater å føre en restriktiv arbeidsmigrasjonspolitikk. Dette er også tilfelle for Norge som etter innføringen av innvandringsstoppen i 1975 har ført og fortsetter å føre en restriktiv linje når det kommer til regulering av arbeidsmigrasjon, spesielt fra ikke-vestlige avsenderland. Hensikten med denne studien har vært å finne mulige forklaringsfaktorer bak den restriktive norske politikken. Med utgangspunkt i tre grove tidsperioder analyseres norsk arbeidsmigrasjonspolitikken fra Andre Verdenskrig og frem til i dag.
Oppgaven er en historisk casestudie og tar et teoretisk utgangspunkt i at migrasjonspolitikk bør analyseres både ut fra en nasjonal og en internasjonal kontekst. Der de fleste studier av arbeidsmigrasjon tar utgangspunkt i nasjonale faktorer, analyserer denne studien norsk arbeidsmigrasjonspolitikk ut i fra både nasjonale og internasjonale/strukturelle faktorer. Det teoretiske rammeverket er basert på en modell av Christopher Rudolph (2002) som tar utgangspunkt i at sikkerhetspolitikk er den viktigste årsaken bak staters atferd, og at forholdet mellom de ulike sikkerhetsinteressene i en stat i stor grad er avgjørende for utfallet av politikken som føres. Modellen er på den ene siden basert på neorealismens tankegang om distribusjon av makt i det internasjonale system og betydningen av oppfattelse av trusler, men også på en konstruktivistisk tankegang om betydningen av samfunnsmessig sikkerhet og av den politiske prosess hvor sikkerhetstemaer blir skapt: sikkerhetiseringsprosessen. Fokuset er på at sikkerhetsbegrepet har tre dimensjoner; materiell, militær og samfunnsmessig sikkerhet, og at det er likevekten mellom disse som i hovedsak avgjør utfallet av arbeidsmigrasjonspolitikken. Et hovedpoeng i modellen er at det pr. i dag er et motsetningsforhold mellom materielle og samfunnsmessige sikkerhetsinteresser, som slår ut i en politikk som forsøker å balansere disse interessene. De tre sikkerhetsinteressene blir i oppgaven analysert separat for hver av de tre tidsperiodene oppgaven er delt inn i, og fokuset har vært på i hvilken grad materielle, militære og samfunnsmessige sikkerhetsinteresser kan ha påvirket den norske politikken. Det antas at militære og materielle sikkerhets interesser har hatt forrang foran andre interesser i tidsrom der det ytre trusselnivået har vært høyt. I de tidsrom med lavere grad av eksternt trusselnivå antas det at samfunnsmessige sikkerhetsinteresser kommer i fokus.
Studien viser at vi, når vi ser på samspillet mellom de ulike sikkerhetsinteressene, finner et skiftende mønster gjennom de tre tidsperiodene som er undersøkt, og at det finnes noen konsistente trender: Et spent militært sikkerhetsmiljø, der det korresponderer med tydelige materielle og økonomiske sikkerhetsinteresser for en liberal arbeidsinnvandringspolitikk, synes å virke som en brems på forekomsten og betydningen til samfunnsmessige sikkerhetsbekymringer ift. innvandring og innvandringspolitikken. Videre ser vi at når det militære sikkerhetsmiljøet ikke er tilstrekkelig spent, og/eller det er mindre markante materielle insentiver for en liberalisering av innvandringspolitikken, så får vi en tydelig oppblomstring av samfunnsmessige bekymringer rundt nasjonal identitet og levemåte særlig knyttet til fremmedkulturelle innvandrere. I hovedsak er funnene konsistente med de teoretiske overveielser som studien er basert på og de analysene som er gjort av andre Vestlige handelsstater, men det er enkelte tendenser i den særnorske utviklingen som er atypiske | nor |