Abstract
Formålet med oppgaven er å finne hvilken betydning konfliktene i Sør-Kinahavet har for regionalisering i Sørøst- og Øst-Asia etter den kalde krigen. Analysen er et teoretisk fortolkende casestudium. For å finnes svar på konfliktenes betydning for regionalisering har jeg benyttet to teoretiske tilnærminger. Teoriene er regional sikkerhetskompleksteori og nyregionalismen.
Konfliktene i Sør-Kinahavet skyldes uavklarte grenser og overlappende krav til øyer og havterritorium. Totalt deltar ni stater i ulike konflikter i Sør-Kinahavet. Rettigheter til øyene og territorium er verdifullt blant annet på grunn av at havet er rikt på fisk, en viktig ferdselsåre og det er funnet olje og gass flere steder. I tillegg er områdene av militær og politisk betydning for statene som grenser til havet.
Konflikters betydning i regionalisering utspiller seg forskjellig i lys av de to teoriene. I følge nyregionalismen er konflikter sentralt for regionalisering når de bidrar til at forholdet mellom aktører endrer seg fra ingen eller lite samarbeid til mer samarbeid, samhørighet og identitet. Av den grunn har jeg fokusert på endringsprosesser i denne analysedelen av oppgaven. I lys av regional sikkerhetskompleksteori har konflikter betydning for regionalisering når de skaper eller opprettholder et sikkerhetskompleks. I et sikkerhetskompleks knytter prosesser innen sikkerhet og sikkerhetsmessige forhold aktørene sammen. Aktørene i denne oppgaven er først og fremst stater og regioner, men sub-statlige og globale inkluderes også. Aktørene knyttes sammen sikkerhetsmessig på grunn av fiendtlig og vennskapelig dynamikk og sikkerhetsavhengighet innenfor et geografisk område.
Analysen viser at konfliktene i Sør-Kinahavet har betydning for regionalisering i Sørøst- og Øst-Asia, men at dette forekommer på ulike måter i lys av teoriene. Analysen med nyregionalismen viser at felles identitet, samhørighet og samarbeid mellom statene i konfliktene har økt etter den kalde krigen. Disse endringsprosessene tyder på regionalisering, ettersom endringene har gått i positiv retning. Det er først og fremst samarbeidsforholdene jeg har konsentrert meg om i analysen. Forholdet er forbedret mye mellom de sørøst-asiatiske statene, som alle er blitt medlem av Association of South East Asian Nations (ASEAN) etter den kalde krigen. Mellom Kina og ASEAN er forholdet også betraktelig forbedret. Men veien til et bedre forhold dem imellom har støtt på flere skjær i sjøen. Det har vært sammenstøt og det var lenge manglende vilje til samarbeid. Dette har endret seg. Denne endringsprosessen viser at regionalisering forekommer i Sørøst- og Øst-Asia som en følge av konfliktene i Sør-Kinahavet. Her er det en stor økning i antall og dybde i samarbeidene som forekommer i tilknytning til konfliktene i Sør-Kinahavet. Et vendepunkt kan sies å være “Declaration of the Conduct of Parties in the South China Sea” fra 2002. Dette er den første multilaterale avtalen hvor ASEAN-statene og Kina er blitt enige om konflikthåndtering. Taiwan er ikke med i statlige samarbeid, ettersom de ikke er ansett som en egen stat, men som en provins i Kina. Taiwan er med i sub-statlige samarbeid gjennom Sør-Kinahavet Workshop. Taiwan er av den grunn kun med i sub-statlige regionaliseringsprosesser, og ikke statlige. De andre statene i konfliktene er del av statlig og sub-statlig regionalisering i Sørøst-og Øst-Asia.
I analysen med regional sikkerhetskompleksteori forekommer regionalisering som en følge av at konfliktene i Sør-Kinahavet skaper både vennskaplig og fiendtlig dynamikk og avhengighet tilknyttet sikkerheten og sikkerhetspolitikken til statene. Blant annet er trusselbildet som partene i konfliktene skaper ovenfor hverandre med på å sette sikkerhetsagendaen. Forbedringene i samarbeidene bidrar til vennskapelig sikkerhetsdynamikk, mens blant annet sammenstøt som har oppstått mellom partene med jevne mellomrom bidrar til trusler og fiendtlig dynamikk. Det er flere forhold som knytter statene i konfliktene sammen til et sikkerhetskompleks, og slik sett er mange forhold tilknyttet konfliktene i Sør-Kinahavet med på å skape regionalisering i Sørøst- og Øst-Asia i lys av sikkerhetskompleksteorien.