Abstract
Høringsintitusjonen har lange tradisjoner i Norge. Deltagelseselementet og retten til at berørte parter skal høres før vedtakene settes ut i livet står sterkt i norsk politikk. Høringsintitusjonen er en måte å ivareta dette på, og er en måte ulike interesser kan fremme sine synspunkter på. Samtidig er andre kanaler kanskje mer effektive, og spørsmålet er om høringsordningen fortsatt er en vesentlig kanal. Analysen tar utgangspunkt i NOU 2005:6 for å vise hvorden denne ordningen benyttes i denne høringsprosessen. Analysen foregår via tre ulike dimensjoner for å fange opp flere trekk ved betydningen av høringsordningen. I dette tilfellet viser det seg at høringsinstitusjonen ikke gir inntrykk av å være en særlig benyttet ordning, men det viser seg også at dette bildet må modifiseres noe. Ordningen blir bredt benyttet, men av forholdsvis få i enkelte grupper av høringsintanser. I tillegg er de ulike høringssvarene vidt forskjellig, slik at det er usikkert hvilke funksjoner disse eventuelt kan ha for sentrale myndigheter.