Nasjonalstatlige prinsipper i en transnasjonal tid : - en analyse av den nye statsborgerloven

Abstract

Sammendrag Lov av 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap trer i kraft 1. september 2006. Den nye loven fremstår som en innstramming av gjeldende praktisering av statsborgerloven fra 1950, blant annet i forhold til innskjerping av løsningskravet i forbindelse med erverv etter søknad og en mer konsekvent holdning til prinsippet om ett statsborgerskap. Våre nordiske naboer, med unntak av Danmark, har de siste årene gjennomført endringer i sine statsborgerlovgivninger og dobbelt statsborgerskap har blitt innført som hovedprinsipp. Flertallet i statsborgerutvalget foreslo også dobbelt statsborgerskap som det prinsipielle grunnlaget for den nye statsborgerloven. Det kan hevdes at aksept av dobbelt statsborgerskap på mange måter vil være en naturlig utvikling i en transnasjonal og bevegelsesorientert samtid. Likevel gikk regjeringens lovforslag bort fra en slik løsning.

Problemstillingen for oppgaven er: Hvorfor går den nye loven i en restriktiv retning i forhold til gjeldende praktisering av ervervsvilkårene i statsborgerretten. Antakelsen er at de restriktive elementene kan forklares ut fra et nasjonalstatlig syn på statsborgerskapet, et syn som antakelig ble ytterligere forsterket i en ustabil og usikker internasjonal kontekst som igjen påvirket nasjonale og politiske faktorer. Slike indre faktorer kan for eksempel være beslutningstakernes syn på nasjonens sikkerhet eller opinionens holdninger til innvandring og integrering. I tillegg fokuserer oppgaven på selve lovprosessen på grunn av en antakelse om at selve organiseringen av prosessen kan ha hatt betydning for utfallet.

Tilnærmingen er basert på dokumentanalyse for å avdekke hvilke diskurser som var representert i arbeidet med den nye loven. Jeg benytter fire teoretikere med ulikt syn på statsborgerskapets grunnlag og innhold: Brubaker (1998) som redegjør for et idealtypisk syn på nasjonalstaten. Soysal (1996; 1998) som argumenterer for et medlemskap der rettighetene er betinget av ”universal personhood” eller i kraft av det å være individ og menneske. Kymlicka (1998a, 1998b) er representant for et multikulturelt syn på medlemskap der mulighetene for differensierte rettigheter for etniske minoriteter bør vurderes for å skape et levedyktig, flerkulturelt samfunn. Hammar (1990) på sin side lanserer muligheten for å akseptere doble statsborgerskap for på den måten å fremskynde inkluderingen av permanent bosatte utlendinger i statsfellesskapet. Han begrunner dette ut fra et demokratisk perspektiv. Disse teoriene omtaler jeg som ulike statsborgerskapsdiskurser, og disse fungerer som analytiske verktøy i analysen av utarbeidelsesprosessen til den nye statsborgerloven.