| dc.description.abstract | Norge og Russland -fragmenterte pragmatikere?
Miljøpolitikk og integrasjon i Barentsregionen.
Mulighetsrommet for internasjonalt samarbeid på tvers av det gamle øst/vest-skillet i Europa har endret seg markant i løpet av de senere år. Samtidig ser det ut til å manifistere seg nye former for internasjonalt samarbeid, der begreper som regionalisering og transnasjonalisme står sentralt. Et eksempel på dette er det såkalte Barentsregionsamarbeidet (BEAR) mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Dette samarbeidet er fokus for denne hovedoppgaven, og tar nettopp utgangspunkt i nevnte utviklingstrender som grunnleggende premisser - at den kalde krigens antagonistiske logikk ikke lenger definerer forholdet mellom Øst-og Vesteuropa, og at regionalisering etableres som et nytt internasjonalt samarbeidsparadigme. Denne hovedoppgavens problemstilling tar utgangspunkt i det miljøpolitiske satsningsområdet innenfor rammen av BEAR. Årsaken til en slik vinkling ligger i at nettopp miljøsamarbeidet fremheves som en viktig krumtapp i samarbeidets regionaliserings-målsetting. Problemstillingen er gitt følgende formulering:
Har det miljøpolitiske samarbeidet innenfor rammen av BEAR potensiale til å fungere som regionsskapende og integrerende faktor mellom de involverte aktører?
Barentssamarbeidet er av såpass ny dato at implementering av prosjekter og tiltak fortsatt er i startfasen. Dette får dermed også betydning for oppgavens analytiske tilnærming; omstendighetene rundt det spesifikt miljøpolitiske i regionen - de kontekstuelle forhold om man vil - vies betydelig plass, og det settes et søkelys på hvordan dette påvirker aktørene og deres interesser i forholdet mellom det miljøpolitiske samarbeidet og den større regionaliseringsprosessen.. Fokus settes i all hovedsak på to av aktørene i BEARs miljøsamarbeid - Norge og Russland. Analysen baserer seg på anvendelse av kvalitativ metode. Kildematerialet som benyttes, er en blanding av primær- og sekundærkilder. Primærkildene utgjøres i all hovedsak av intervjuer med sentrale personer i det miljøpolitiske samarbeidet - og håndteringen av BEAR-initiativet generelt - på norsk side. Sekundærkilder består både av vitenskaplige arbeider med relevans for belysning av problemstillingen, såvel som offentlige dokumenter, taler og avisartikler.
Oppgaven er todelt. Kapitlene 2.-5. representerer i all hovedsak den teoretiske delen av oppgaven. Kapitlene 6.-9. presenterer og drøfter det empiriske materialet - det settes altså ikke noe markert skille mellom presentasjon og analyse i denne delen. Kapittel 2. prøver å sette BEAR-prosjektet inn i en større konseptuell ramme, hvor selve regionsbegrepet gås nærmere etter i sømmene - og med dette som utgangspunkt argumenteres det for valget av integrasjonsteoretisk fundament - som kommer til anvendelse i kapittel 3. Hovedpoenget er her at Barentsregionen må forstås som en funksjonell region, og at en teoretisk tilnærming må ta utgangspunkt i en funksjonalistisk tankegang. I kapittel 3. presenteres det teoretiske fundamentet. Kjernen i dette er Ernst B. Haas' bidrag til nyfunksjonalistisk integrasjonsteori, nærmere bestemt "Beyond The Nation-State" (1964). For å gjøre teorien mer analytisk håndterlig, suppleres dette bidraget med elementer fra Haas' senere, regimeteoretiske arbeider. Kapittel 4. ser mer spesifikt på måter å organisere internasjonalt miljøpolitisk samarbeid på, og dette illustreres også med et nærliggende eksempel fra miljøsamarbeidet i Østersjøregionen. Kapittel 5. oppsummerer den teoretiske drøftelsen, og det gjøres her en operasjonalisering av variabler - og spesifiserer hypoteser om sammenhengen mellom disse.
Kapittel 6. gir en kortfattet oversikt over de viktigste miljøpolitiske utfordringene i Barentsregionen, og skisserer utviklingen i samarbeidet mellom Norge og Russland - naturligvis med særlig vekt på BEAR-samarbeidets bidrag i så måte. Her står den såkalte handlingsplanen for miljøet (utarbeidet innenfor BEAR-konteksten) sentralt. I kapittel 7. analyseres de to aktørenes interesser i miljøsamarbeidet, og den betydningen dette har for miljøpolitikkens integrasjonspotensiale. Dette vurderes både i forhold til den generelle utenriks- og sikkerhetspolitiske kontekst samarbeidet skjer innenfor, i forhold til egenskaper ved den type av problemstillinger som er gjenstand for samarbeid, og i forhold til aktørenes miljøpolitiske problemforståelse. Det påvises her at det eksisterer betydelige barrierer for integrasjon. For det første kan fordelingen av kostnads- og nytteeffekter i samarbeidet beskrives som asymmetriske. I tillegg definerer regionens sikkerhetspolitiske "etterslep" en barriere for rniljøpolitikkens mulighetsrom. Koblingen av politikkområder ender dermed opp som fragmentert fordi sammenhengen er uklar eller kontroversiell.
Kapittel 8. drøfter BEAR-samarbeidets regionseksterne koblinger - med vekt på EU-tilknytningen og den såkalte Rovaniemiprosessen - og disses betydning for miljøpolitikken i et integrasjonsperspektiv. Analysen peker på at disse koblingene så langt bare utgjør et delvis realisert potensiale for å styrke dynamikken i det miljøpolitiske samarbeidet. I kapittel 9. foretas en oppsummerende drøfting, hvor fokus vender tilbake til det teoretiske utgangspunktet, slik dette er presentert i kapittel 2. og 3. Det argumenteres her for at teoriens anvendelse er fruktbar - på grunn av det fokus som legges på aktørenes interesser og evne til læring i integrasjonsprosesser. | nor |