Under hvilke betingelser er det rasjonelt for Norge å samarbeide med OPEC om gjensidige begrensninger i produksjonen av olje?

Abstract

Norge har samarbeidet med OPEC i perioden 1986 til 1990. Før 1986 og etter 1990 har det ikke vært iverksatt norske tiltak med sikte på å stabilisere prisene. Problemstillingen er som følger: Under hvilke betingelser er det rasjonelt for Norge å samarbeide med OPEC om gjensidige begrensninger i produksjonen av olje ? Den sentrale analytiske tilnærmingen vil være bruk av formelle modeller, nærmere bestemt ikke-kooperativ spillteori. Hoveddelen av oppgaven vil utlede og beskrive noen teoretiske betingelser for norsk deltakelse i slike begrensninger. Dette blir gjort innenfor rammen av en spillmodell. Disse betingelsene anvendes så for å peke på mulige forklaringer på faktisk norsk deltakelse i produksjonsbegrensende tiltak. Empiriske forhold som kan understøtte denne diskusjonen tas inn. Faktorer som kan svekke sannsynligheten for at slik deltakelse er hensiktmessig politikk vil også påpekes. Problemstillingens tidsfokus har i hovedsak vært 1980-1995. OPECs markedsandeler, produksjon og kapasitetsutnyttelse har variert betydelig gjennom perioden. Organisasjonen har endret politkk fra å sikre en høy pris gjennom kvantumsrestriksjoner til å sikre etterspørselen etter egen olje over tid. Norsk oljeproduksjon har økt kraftig i perioden; spesielt etter 1988. Dersom den norske tempobeslutningen ikke straffes eller belønnes av OPEC, vil et høyt utvinningstempo fremover sannsynligvis gi størst verdi av de gjenværende petroleumsressursene. Denne konklusjonen framkommer dersom vi sammenligner antatt nåverdi av petroleumsressursene ved et høyt og et moderat utvinningstempo. Konklusjonen henger blant annet sammen med at realprisen på olje, under gjeldende tilbudspolitikk i OPEC, sannsynligvis vil være konstant eller fallende på sikt. Her er det grunn til å understreke den betydelige usikkerheten som er knyttet til fremtidig prisutvikling og tilbudspolitikk i OPEC. Hvis den norske tempobeslutningen kan straffes eller belønnes av OPEC, er det rasjonelt for Norge å samarbeide om produksjonsbegrensninger, etter et teoretisk resonnement, når de trusler som fremsettes av organisasjonen er tilstrekkelige alvorlige og troverdige, og når truslenes innhold er tilstrekkelig klart. Gjensidige produksjonsbegrensninger utgjør da en delspills-perfekt likevekt. Her har jeg drøftet engangsspill med suksessive trekk der partene har en fullstendig og fullkommen informasjon om spillsituasjonen. Partene forutsettes videre å være enhetlige og rasjonelle aktører. I spill med ufullstendig informasjon har vi sett at norsk usikkerhet med hensyn til Saudi-Arabias vilje til å opptre som svingprodusent, kan få Norge til å delta i gjensidige begrensninger. Innen for rammen av et fangens dilemma spill mellom Norge og OPEC kan gjensidig samarbeid finne sted gjennom gjentatte spill dersom begge tillegger framtida tilstrekkelig vekt, og ner tidshorisonten er ubestemt. De norske bidragene hovedsaklig i 1986 og 1987 kom trolig i stand etter tilstrekkelig alvorlige og sannsynligvis troverdige trusler. Olsons hypotese om at de "små" utnytter de "store" i spørsmål om frembringelse av fellesgoder har derfor vært søkt testet. I en bivariat kombinert tversnitt og tidsserie analyse for årene 1982 til 1995 har størrelsen på partenes produksjonskapasitet vist seg å ha en negativ og signifikant betydning for produsentenes kapasitetsutnyttelse. I en multivariat analyse for hele perioden har størrelsen også hatt en negativ og signifikant betydning, i tråd med Olsons hypotese. Utviklingen av Saudi-Arabias posisjon på 1990-tallet gjør at Olsons hypotese sannsynligvis er mest dekkende for perioden fra 1982 til 1990. Det som i fremtiden kan gjøre norsk samarbeid med OPEC til hensiktsmessig politikk er støtte til organisasjonen for å unngå tilbudsoverskudd i markedet når sanksjonene mot Irak oppheves.