| dc.description.abstract | Miljøpolitisk kapasitet. En case studie av Etiopias evne til å løse jorderosjonsproblemet for perioden 1972 til 1996
Studiens tema er statens kapasitet til å løse jorderosjonsproblemet. Caset er Etiopias jorderosjonsproblem. Oppgaven diskuterer følgende problemstilling: I hvilken grad har Etiopia kapasitet til å identifisere/diagnostisere jorderosjonsproblemet, utarbeide og implementere strategier for å løse det, og hvordan kan eventuelle endringer i kapasiteten i perioden 1972 til 1996 forklares?
Bakgrunnen for problemstillingen er at institusjonell kapasitetsbygging anses, blant annet i Agenda 21, som en viktig forutsetning for å kunne oppnå bærekraftig utvikling. Valg av et utviklingsland som case skyldes en antagelse om at utviklingsland er mer sårbare overfor miljøødeleggelser enn de industrialiserte landene. Utviklingslandenes mulighet til å redusere sin sårbarhet og stå bedre rustet til å håndtere framtidige miljøutfordringer bestemmes blant annet av om staten er i stand til å styrke sin miljøpolitiske kapasitet. For at en stat skal kunne lykkes med kapasitetsbygging kreves imidlertid kjennskap til de faktorer som påvirker den miljøpolitiske kapasiteten. Studien søker å generere antagelser om slike påvirkningsforhold.
Jorderosjon er en alvorlig miljøødeleggelse som stadig flere land generelt, og utviklingsland spesielt, står overfor. Jorderosjon kan føre til at matjord utarmes, med nedgang i landbruksproduksjonen som et mulig resultat. Ettersom mange land i den tredje verden er økonomisk avhengige av eksportinntektene fra landbruksvarer kan jorderosjonen få negative konsekvenser for landets økonomi.
Analysen gjennomføres med utgangspunkt i Martin Jänickes analytiske rammeverk for staters kapasitet for miljøpolitikk og miljøforvaltning, første gang presentert i 1995 i forskningsrapporten "The Political System's Capacity for Environmental Policy".
Oppgavens avhengige variabel er Etiopias miljøpolitiske kapasitet. Miljøpolitisk kapasitet defineres som de statlige institusjonenes evne til å identifisere, utrede og implementere strategier for å løse et miljøproblem. Statens miljøpolitiske kapasitet er et uttrykk for en politisk prosess fra miljøproblemet settes på dagsorden til løsningsstrategier utredes og implementeres. Oppgaven avgrenses tidsmessig til å gjelde perioden fra tørkekatastrofen i Etiopia i 1972-74 og fram til 1996. Sult- og tørkekatastrofen i 1972-74 er satt som utgangspunkt fordi den bidro til at jorderosjon for første gang ble oppfattet som et alvorlig miljøproblem og satt på den politiske agendaen i Etiopia. Den miljøpolitiske prosessen deles av analytiske hensyn inn i tre faser: (1) identifikasjons- og diagnostiseringsfasen, (2) beslutningsfasen og (3) iverksettingsfasen. Studien kartlegger tre hovedstrategien som myndighetene i løpet av perioden 1972 til 1996 satte i gang for å bekjempe jorderosjonsproblemet.
Oppgavens uavhengige variabler er (1) miljøaktørene, eller interessebærerne, for å løse jorderosjonsproblemet i Etiopia, (2) kognitiv-informative rammebetingelser, (3) politisk-institusjonelle rammebetingelser, (4) økonomiske rammebetingelser og (5) eklogene sjokk. Under presentasjonen av de ulike teorikomponentene blir det lagt fram en rekke grunnleggende antagelser om hvordan forklaringsfaktorene påvirker statens miljøpolitiske kapasitet i de ulike fasene i den miljøpolitiske prosessen. I kapittel 4 gjøres rede for hvilke endringer som har skjedd i de tre typene strukturelle rammebetingelser fra 1972 til 1996. I kapittel 5 presenteres miljøaktørene i jorderosjonsspørsmålet i Etiopia, deretter diskuteres endringer i aktørenes handlingskapasitet. I kapittel 6 presenteres de to eklogene sjokkene som har inntruffet i Etiopia innenfor studiens tidsramme, sult- og tørkekatastrofen i 1972-74 og 1984-85.
Deretter diskuteres hvilke følger de eklogene sjokkene har hatt med hensyn til den miljøpolitiske prosessen. I kapittel 7 drøftes i hvilken grad forklaringsfaktorene har hatt betydning for statens miljøpolitiske kapasitet sett i forhold til de tre analytiske fasene. Til sist i kapittel 7 diskuteres Etiopias miljøpolitiske kapasitet i hver av de tre fasene i den miljøpolitiske prosessen.
På bakgrunn av analysen kan det konkluderes med at Etiopias kapasitet til å håndtere jorderosjonsproblemet var relativ svak både i identifikasjons- og diagnostiseringsfasen (fase 1) og i beslutningsfasen (fase 2). På slutten av 1980- og 1990-tallet skjedde endringer i forklaringsfaktorene som bidro til at Etiopias miljøpolitiske kapasitet i iverksettingsfasen (fase 3) var relativ sterk i forhold til i de to første fasene i prosessen.
Endringen i Etiopias miljøpolitiske kapasitet fra slutten av 1980-tallet kan forklares på bakgrunn av to parallelle utviklingstrekk. For det første bidro interne økonomiske og politiske motiver til at myndighetene i noen grad skiftet politisk kurs. Et annet utviklingstrekk som bidro til å motivere Etiopia til forsterket innsats mot jorderosjonsproblemet var miljøkravene som internasjonale organisasjoner i økende grad stilte som betingelse for å finansiere utviklingsprosjekter i landet. | nor |