| dc.description.abstract | Siden midten av 1990-tallet har franske myndigheter ført en sterkt repressiv politikk overfor nye religiøse bevegelser. Denne politikken kan sies å ha blitt utløst av spesifikke sekttragedier på begynnelsen av 1990-tallet, men det er likevel påfallende hvordan sektproblematikken har ført til et så mye sterkere politisk engasjement i Frankrike, sammenlignet med andre vestlige, liberale stater.
I denne oppgaven gjør jeg rede for framveksten av denne såkalte anti-sektpolitikken, og belyser de samfunnsmessige dilemmaer som denne politikken kom som en respons på. Videre ønsker jeg å synliggjøre de sentrale aktørene i den politiske og legislative prosessen som førte fram mot voteringen av den såkalte ”About-Picard”-loven i 2001 – det fremste virkemidlet i statlig hånd på dette feltet – og vurdere hva anti-sektpolitikken kan fortelle oss om fransk politisk kultur. Den franske anti-sektpolitikken har blitt kritisert for å stride mot grunnleggende menneskerettigheter. Jeg ønsker derfor også å vurdere hvorvidt denne politikken kan kritiseres i lys av internasjonale menneskerettigheter.
Religion har vært et magnetfelt for politisk konflikt i Frankrike siden reformasjonens tid. Det som gjorde den religiøse splittelsen ble så politisk brennbar, var sammensmeltingen av religiøse og økonomiske motiver – det var ikke bare et protestantisk opprør mot den katolske kirkens autoritet, men også et folkelig opprør mot den katolske kirke som kongens skatteinnkrever.
Den katolske kirkes privilegerte posisjon ble avsatt med monarkiet under Den franske revolusjon i 1789, og kirken gjenvant aldri sin tidligere autoritet i samfunnet. Ved Napoleon Bonapartes statskupp ble imidlertid presteskapet gjeninnsatt, og den franske statsstrukturen og den katolske kirkes organisatoriske struktur ble knyttet nært sammen. Dette er et sentralt poeng i oppgaven: gjennom å knytte disse strukturene tett sammen etablerte man et system for regulering av religion – den største kilde til sosial og politisk uro. Bak hver biskop stod en préfet de police, bak hver sogneprest en lokal Gendarmeriesjef. Eventuelle religiøse skisma ble forventet å oppstå innen kirken, og kunne på denne måten oppdages raskt og kveles i fødselen. Denne kontrollstrukturen basert på den katolske kirke ble innført også i de andre store religionene i Frankrike.
I dagens fragmenterte og individualiserte samfunn har den katolske kirke og andre etablerte kirkesamfunn mistet sin tradisjonelle autoritet i samfunnet, og dermed også evnen til å utføre sin kontrollmyndighet med hensyn til nye religiøse strømninger. I det vakuum som har oppstått etter de etablerte kirkene, har imidlertid nye former for religiøsitet oppstått. Dette utgjør et problem for den laïsistiske franske stat, en stat som er fundert på nødvendigheten av å skille kirke og stat. Laïcité har blitt det franske nasjonale ethos, med en strengt ikke-religiøs offentlig sfære – religionen har blitt forvist til den private sfære.
Bakgrunnen for den laïsistiske panikk som har vokst fram i Frankrike siden midten av 1990-tallet er at nye religiøse bevegelser, i lys av både den franske laïsistiske kultur og statens manglende evne til å regulere det religiøse marked, synes å utgjøre en potent trussel mot individet og samfunnet. Disse bevegelsene har gjerne oppstått uavhengig av de store religiøse kirkesamfunnene, og er i sin natur ikke beredt til å inngå samme kompromiss som de store religionene tidligere har gjort – sekularisering og nasjonalisering av religionen.
Det som preger den franske anti-sektdebatten er at man har sett et svært sterkt politisk engasjement fra den politiske venstresiden, i nært samarbeid med private anti-sektbevegelser. Akademiske miljøer har ikke blitt konsultert i særlig grad før i senere tid, og mesteparten av de politiske og administrative tiltak har basert seg på anti-sektbevegelsenes innflytelse. I denne oppgaven viser jeg at myndighetenes sterkeste argument i debatten – ”sektenes” voldspotensial og bruken av ”hjernevaskingsteknikker” ikke holder mål, og i stor grad bygger på ikke-akademiske kilder.
Vi ser at innføringen av den såkalte ”About-Picard”-loven til tross for sin generelle utforming i realiteten er en spesiallovgivning rettet mot spesifikke grupper i samfunnet, noe som strider mot de liberalistiske prinsipper som den franske stat er bygget på. Loven gjør det blant annet mulig å oppløse ”sekteriske avarter” som kan hevdes å utgjøre en trussel mot individet eller samfunnet, dersom bevegelsens de jure eller faktiske leder gjentatt gjør seg skyldig i ett eller flere nærmere definerte lovbrudd. Franske myndigheter baserer sitt engasjement i antisektpolitikken med hensynet til individets rettigheter, og understreker at ”den individuelle borgers rett til å fritt danne seg sin tro skal beskyttes om nødvendig mot individets ønske”.
Ser man denne politikken i lys av den rettspraksis satt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) med hensyn til religiøse rettigheter, ser man at den reelle rekkevidden av tanke-, samvittighets- og religionsfriheten i stor grad begrenses av Domstolens vektlegging av nasjonale forhold og grunnleggende statsprinsipper. Dette var nylig tilfelle i den mye omtalte Sahin mot Tyrkia-saken, og mye tyder på at også Frankrike i en lignende klagesak, enten på grunnlag av ”About-Picard”-loven eller loven mot bruken av ”iøyefallende” religiøse symboler i skolen, ville fått medhold i EMD.
Det mest foruroligende med den franske anti-sektpolitikken i dag synes å være spredningen til andre stater som ikke har den grunnleggende rettstradisjonen som Frankrike har. Selv om loven kan hevdes å være et uttrykk for en unødvendig spesiallovgivning, må man likevel anta at det franske rettsystemet vil forhindre misbruk av lovens sterkt repressive potensial. Noe annet blir det med lignende lover innen regimer som ikke vil nøle med å bruke en tilsvarende lov til dens fulle potensial – gjerne i samarbeid med statens dominerende kirkesamfunn, eller i overensstemmelse med det ideologiske regimet. Dette er hvor videre studier av staters tilnærming til nye religiøse bevegelser nå må rette sitt fokus. Frankrikes bidrag til den internasjonale spredningen av repressive holdninger overfor nye religiøse bevegelser levner landet en tvilsom ære. | nor |