Abstract
Denne studien gir en analyse av EUs konfliktforebygging på Balkan fra 1995 til 2005, med formål om å forklare hvorfor EU driver denne konfliktforebyggingen. Studien benytter et kvalitativt forskningsdesign, og har gått i dybden på EUs Balkan-politikk som case for å få større kjennskap til EU som fredsaktør. Ved hjelp av en diskurteoretisk tilnærming søker studien å
besvare problemstillingen gjennom å undersøke hvordan politikken begrunnes i unionens offisielle uttalelser. Denne tilnærmingen bygger på Jürgen Habermas’ teori om kommunikativ handling hvor argumentene anses som en hovedindikator på hva som ligger bak en aktørs politikk. På bakgrunn av denne teorien ble det opprettet et analytisk skille mellom interessebaserte, moralske og verdibaserte argumenter. I lys av disse kategoriene er det vurdert hvorvidt EUs argumentasjon har referanser til egeninteresse, universelle rettigheter eller til kontekstspesifikke verdier.
Stuiden viser at konfliktforebygging på Balkan har en spesiell prioritet for EU. Argumentasjon som refererer til egeninteresse har element av sikkerhetspolitiske vurderinger på grunn av den geografiske nærheten til Balkan. Samtidig er det funnet at EU refererer til menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper i sin begrunnelse for konfliktforebyggingen. Det mest fremtredende funnet er allikevel at EU signaliserer at det foreligger en særegen plikt til å hjelpe befolkningen på Balkan fordi de regnes som ’en av våre egne’. Konfliktforebyggingen er siden 2001 blitt styrket med et element av integrasjon. EU signaliserer at landene på Balkan anses som fremtidige medlemmer av unionen. Studien viser dessuten at den mangelfulle tilstedeværelsen på Balkan midt på 1990-tallet er med på å forklare EUs konfliktforebygging i dag. En følelse av å ha sviktet ’sine egne’ har manet frem en storstilt reorganisering av EUs konfliktforebygging i regionen.
Studien viser også funn som antyder at Balkan-politikken har betydning for EUs utenrikspolitiske anseelse, og at EUs fredsarbeid gir implikasjoner for unionens status som internasjonal aktør. Det kan hevdes at i den grad EU ønsker å fremstå som en troverdig aktør på den internasjonale arena, er bidraget til fred og stabilisering en viktig komponent, som er med på å understreke den stadig mer omtalte normative dimensjonen ved EUs utenrikspolitikk.