Norsk bistand og menneskerettigheter : en normativ politisk analyse

Abstract

NORSK BISTAND OG MENNESKERETTIGHETER. EN NORMATIV POLITISK ANALYSE Jan Egeland får - sin bok "Impotent superpower - potent small state" (Oslo 1988), langt på vei bekreftet sin hypotese om at Norge som et lite land med stor oppslutning om menneskerettighetspolitikken, har stort potensiale for å fremme menneskerettighetene i sin utenrikspolitikk. Han mener imidlertid at norske myndigheter i svært liten grad har utnyttet denne muligheten. Det skyldes både mangel på kunnskap om dette potensialet og en tilsvarende svak utrustning av forvaltningsapparatet med tanke på dette. I denne analysen ønsker jeg å bygge videre på Egelands arbeid. I min problemstilling er jeg opptatt av hvordan norske myndigheter best kan fremme menneskerettighetene i sin bistandspolitikk. Med bakgrunn i den ovenforstående tankegang er det denne analysens utgangspunkt at Norge har et stort potensiale for å gjøre dette. Jeg mener dessuten at disse mulighetene forsterkes ytterligere ved hjelp av den høye bistandspolitiske stjerne Norge har opparbeidet seg internasjonalt. Min hypotese er at norske myndigheter har hatt en svakt operasjonalisert og lite presis politikk for kobling av bistand og menneskerettigheter. Jeg antar at dette har gitt en uryddig og vaklende norsk politikk på området. Dette vil jeg anvende på omstendighetene omkring Kenyas diplomatiske brudd med Norge i oktober 1990, og min antakelse er at dette bruddet var et symptom på Norges uryddige og lite konsistente politikk. Denne antatte uklare politikken kan også ha sammenheng med den nære fortiden på området. Først i 1984 kom en stortingsmelding (nr. 34 84/85) som tok opp dette til en systematisk gjennomgang. Denne meldingen fra Willoch-regjeringen ble kommentert av Brundtland-regjeringen i en ny melding (nr. 34 86/87), og de to ble behandlet av Stortingets Utenrikskomite i Innstilling nr. 186 (86/87). Det generelle utgangspunktet for koblingen som finnes i disse tre bistandspolitiske dokumentene, har imidlertid ikke blitt fulgt opp. For å få den nødvendige oversikten og innsynet på området har jeg derfor funnet det nødvendig å foreta eliteintervjuer av ledende bistands- og menneskerettighetskjennere. I de bistandspolitiske dokumentene er mye av tankegangen bygd opp omkring "Den norske menneskerettighetsmodellen". Den sier at Norge må vurdere omlegging, reduksjon eller stans av bistanden i situasjoner der det foregår grove, vedvarende og systematiske brudd på menneskerettighetene. Med andre ord er menneskerettighetene et kriterium som kan få betydning for den totale fordelingen av norsk bistand. Dermed blir det etter min oppfatning maktpåliggende å studere denne fordelingen; for på denne måten å kunne plassere menneskerettighetskriteriet i forhold til dette. Et av denne analysens bidrag er derfor å rydde opp i og avklare menneskerettighetenes rolle i forhold til helheten av norsk bistand. For å analysere dette vil jeg anvende en sammensatt normativ politisk metode. Den vil være sammensatt av en konvensjonalistisk rasjonalistisk og pragmatisk tilnærmingsmåte, og disse vil henholdsvis utgjøre tankegodset bak steg en, to og tre av metoden. Det første steget vil være å kartlegge fordelingen av norsk bistand og menneskerettighetenes rolle i forhold til dette. Parallelt med denne kartleggingen vil jeg peke på svake operasjonaliseringer og uklarheter på feltet. Den kartlagte politikken og den immanente kritikken av denne, vil danne utgangspunkt for den utvendige kritikken jeg skal yte i steg to. Denne kritikken vil munne ut i forslag til revideringer av politikken på området. I siste trinn av metoden vil jeg konfrontere disse forslagene med den virkelighet som omgir oss. Med andre ord vil jeg ut fra en pragmatisk synsvinkel vurdere hvorvidt det er mulig å gjennomføre den normativt uttenkte politikken i praksis. Perspektivet er hva som er politisk mulig gitt de begrensninger virkeligheten legger.