"Fordelingen av ministerposter i norske koalisjonsregjeringer"

Abstract

Fordelingen Av Ministerposter I Norske Koalisjonsregjeringer Denne oppgaven tar for seg fordelingen av ministerposter i norske koalisjonsregjeringer. Spørsmålet som forsøkes besvart er hvilke motiver som ligger til grunn for og bestemmer utfallet av partienes forhandlinger om ministerposter. To hovedsyn innen koalisjonsteori - teorien om det maktsøkende parti og teorien om det policysøkende parti - danner det teoretiske utgangspunkt for undersøkelsen. Er partiene i tråd med det maktsøkende perspektiv først og fremst opptatt av hvor mange ministerposter de kan erobre, eller er partiene i tillegg, eventuelt i stedet, opptatt av hvilke muligheter ministerpostene gir til å påvirke politikk særlig på de områdene partiene er særlig opptatt av? Ut fra disse to synene avledes to hypoteser. For det første en hypotese om at fordelingen av ministerposter vil være tilnærmingsvis proporsjonal med partienes mandatandel i et en-til-en forhold (Proporsjonalitetshypotesen). For det andre formuleres en hypotese om at fordelingen av ministerposter vil være politisk "skjev" i den forstand at partiene oppnår ministerposter i tråd med sine interesseområder (Hjertesakshypotesen). Forhåndsantakelsen er at fordelingen av ministerposter både vil være i tråd med partienes særinteresser og gjenspeile partienes mandatandeler, fordi partiene vil være interessert i politisk innflytelse på flest mulig områder, og derfor er opptatt av både hvor mange og hvilke ministerposter den får tildelt. I tillegg til disse to hypotesene testes også Browne og Festes teori om at det eksisterer et "coalition leadership principle", gjennom en hypotese om at det største partiet i koalisjonen vil forfordeles m.h.t. visse ministerposter som er viktige for å ivareta rollen som koalisjonsleder (Koalisjonslederhypotesen). Analysen tar form av flere case-studier, hvor både kvantitative metoder, deriblant regresjonsanalyse, og en kvalitativt orientert innholdsanalyse av memoarlitteratur og avisartikler anvendes. Et sentralt funn er at støtten til alle de tre hypotesene er påvirket av størrelsen til det største partiet. Når det største partiet kommer over en størrelsesmessig terskel, avtar støtten til proporsjonalitetshypotesen samtidig som hjertesakshypotesen og koalisjonslederhypotesen får økt støtte. Dette sees i sammenheng med at det største partiet i disse regjeringene har muligheten til å innta rollen som koalisjonsleder, og søker å monopolisere koalisjonslederdepartementene og andre viktige departementer. De mindre koalisjonspartnerne kompenseres til gjengjeld gjennom et økt antall ministerposter. Samtidig skaper størrelsesforskjellene relativt sett en gunstig forhandlingssituasjon for de små partiene, som også bidrar til en kvantitativ forfordeling. Siden det største partiet har monopolisert de mest ettertraktede ministerpostene, må småpartiene ta til takke med det nest beste hjertesaksdepartementene - og dermed øker også støtten til hjertesakshypotesen. Analysen konkluderes med at maktsøking i og for seg er viktig, men at fordelingen av ministerposter også må forklares ut fra policy-søkende motiver. En annen konklusjon er at hensynet til velgerne spiller en sentral rolle for fordelingen av ministerposter. Partiene er ikke bare interessert i umiddelbare gevinster, men også å høste over tid. Visse ministerposter gir bedre anledning til å profilere saker og personer overfor velgerne, og dermed å vedlikeholde og utvide også det framtidige maktgrunnlaget.