| dc.description.abstract | Norske transnasjonale selskaper og miljøvern?
En case-studie av hvilke faktorer som påvirker utviklingen av en miljøvernstrategi i to norske transnasjonale selskaper.
I denne oppgaven har jeg forsøkt å rette blikket mot hva som ligger bak miljøvernstrategien i to norske transnasjonale selskaper. Jeg har søkt etter forklaringer innenfor selskapets egne miljøstyringssystemer eller mangelen på slike, og jeg har sett på hvilke begrensninger av selskapenes handlingsrom som ligger i de omgivelsene de til enhver tid opererer innenfor. Mitt argument har vært at selskapenes miljøvernstrategi blir til innenfor det handlingsrommet som er bestemt av den gjensidige påvirkningen mellom interne og eksterne faktorer. Slik sett avviser jeg Stephen Hymers antakelse om at selskapene, uavhengig av sine omgivelser, kan utvikle selskapsspesifikke fortrinn som kan omsettes til både markedsmakt og politisk makt. Jeg understreker at det er i samspill med, eller i forhold til, sine omgivelser at selskapene kommer frem til hva som er deres konkurransefortrinn. Den ny-institusjonelle organisasjonsteorien retter oppmerksomheten mot de eksterne institusjonenes strukturerende virkning på selskapene, og DiMaggio og Powell fremhever formlikheten(isomorfien) mellom organisasjoner innen samme organisasjonsfelt. Dette teoretiske perspektivet åpner også for selskapenes mulighet til aktivt å påvirke sine omgivelser ved å stille følgende spørsmål;
«If institutions exert such a powerful influence over ways in which people can formulate their desires and work to attain them, then how does institutional change occur?» (Powell og DiMaggio, 1991:29)
Hymers antakelse om at TNS selv kan bestemme sitt handlingsrom er utviklet i en studie som tok for seg de største transnasjonale selskapene. For de to selskapene jeg har sett nærmere på finner jeg at det er vanskeligere for mindre TNS og omsette markedsmakt til politisk makt, selv om man som Mustad har en dominerende posisjon innenfor sitt marked. Både Mustad og Jotun ser ut til å være under «politisk» kontroll så lenge de møter en effektiv og systematisk miljøkontroll sånn som i Norge og Singapore. Dette forandrer seg når miljøkontrollen blir mer tilfeldig slik situasjonen er i Malaysia. Der hvor den formelle kontrollen er svak vil man forvente at den uformelle kontrollen er relativt sterkere. Selskapenes organisasjonsfelt har vært et nyttig utgangspunkt for å identifisere hvilke andre korrektiver selskapene søker når den formelle kontrollen er svak. Selskapene vil alltid være oppmerksom på kundenes preferanser som en rettesnor for sin virksomhet, men i situasjoner hvor den formelle kontrollen er svak har det heller ikke vært noe press fra de lokale kundene om at selskapene skal ta mer hensyn til miljøvern. Et transnasjonalt selskap kan likevel oppleve krav fra kunder andre steder om å være mer miljøvennlig, men ikke uten at andre uformelle pressgrupper også tar opp saken. Miljøvernorganisasjonene er en av drivkreftene i det uformelle presset både nasjonalt og internasjonalt, men overfor Mustad og Jotun har presset fra disse organisasjonene kun vært på et nasjonalt nivå. Kontakten med moderselskapet og forholdet til andre selskaper både lokalt og internasjonalt, peker seg dermed ut som viktige institusjoner hvor selskaper som opererer under usikre forhold kan søke korrektiver. Et selskap kan søke å legitimere sine handlinger ved å vise til andre som gjør det samme, eller de kan søke retningslinjer som er utarbeidet for selskapet som helhet og dermed sikre at selskapets overordnede målsetninger etterfølges.
I det første tilfellet kan man snakke om isomorfiske prosesser mellom transnasjonale selskaper innenfor et organisasjonsfelt. Et organisasjonsfelt vil utvikle seg over tid og være basert på empiriske vurderinger. Makt og interesser vil ofte være formgivende for et organisasjonsfelt. For et TNS vil den bransjen man tilhører være en naturlig avgrensing av et organisasjonsfelt, slik at Jotun vil være involvert i isomorfiske prosesser innenfor grensene av malingsbransjen, eller en kjemisk industribransje. De dominerende aktørene i en bransje kan legge press på de andre aktørene, men det kan se ut til at en bransje ikke vil ta noe eget initiativ uten at det blir utsatt for press fra sine omgivelser. Satt på spissen kan man si at det er de mest «møkkete» bransjene som antakelig vil føre an i industrienes forsøk på å bidra med løsninger på mange av dagens miljøproblemer. Isomorfi kan man også finne på et mer aggregert nivå ved at f.eks. alle TNS i Malaysia står sammen i et krav om utbygging av avfallsanlegg for spesialavfall. I en slik sammenheng ville Jotun være del av et organisasjonsfelt definert av grensene for hva som er et transnasjonalt selskap.
Den andre måten å legitimere sine handlinger på er knyttet til utvikling av miljøledelse og miljøstyringssystemer. For et selskap som må forholde seg til forskjellige omgivelser avhengig av hvor de er i verden, kan det å utvikle et globalt miljøstyringssystem redusere usikkerheten. Etter hvert som slike miljøstyringssystemer er i ferd med å bli standardisert vil tilknytning til disse systemene(ISO-14 000, EMAS) også gi en større legitimerende effekt, men et styringssystem vil kun virke legitimerende i den grad det kan stå imot et kritisk søkelys både fra egne ansatte og fra aktører i selskapenes omgivelser.
Selv om det er vanskelig for Mustad og Jotun og omsette markedsmakt til politisk makt, er det av grunnleggende betydning for selskapene at de greier å utnytte sine selskapsspesifikke fortrinn til å skape konkurransefortrinn. Bare en systematisk tilnærming til miljøvernspørsmålene kan avsløre om selskapene har evne og mulighet til å utvikle konkurransefortrinn innenfor de rammene som er eksogent gitt. Miljøstyringssystemet kan avsløre selskapets svake og sterke sider, og er dermed en viktig del av den historien som ligger forut for selskapenes strategiske valg.
Er så ny-institusjonell organisasjonsteori et fornuftig teoretisk utgangspunkt for å studere miljøvern i transnasjonale selskaper? Erfaringene fra denne studien er at denne teoretiske tilnærmingen har både sterke og svake sider. Den har vært nyttig i arbeidet med å sette miljøvern i TNS inn i en større sammenheng. Organisasjonsfelt og isomorfiske prosesser har gitt meg ny innsikt i forholdet mellom selskapet og dets omgivelser, og det kan være til stor hjelp for å systematisere et stort og litt uhåndgripelig tema. Samtidig er det en teoretisk tilnærming som krever mye arbeid med operasjonalisering av begreper for å komme fram til målbare størrelser. Organisasjonsfelt er ikke noe entydig begrep, og et og samme selskap kan se ut til å operere innefor overlappende organisasjonsfelt. Kanskje er det mer fornuftig å snakke om et tema-avgrenset organisasjonsfelt f.eks. knyttet spesielt til miljøvern i selskapet. Ny-institusjonell organisasjonsteori gjør det mulig med en helhetlig tilnærming til problemene og kan fungere som en link mellom mikro- og makro- nivå i analysen. Svarene på hvor man skal lete for å finne årsaker til aktørenes handlinger ligger i samspillet mellom forskjellige nivåer, men denne helhetstankegangen kan også skape forvirring fordi for mange momenter trekkes inn i analysen. Hymers teoretiske tilnærming til TNS har et mer eksplisitt handlingsrettet perspektiv som kan være nyttig for å vurdere selskapenes muligheter og evner til å være mer miljøvennlig. De «grønne» selskapsspesifikke fortrinnene må fremheves for at selskapene skal bruke dette aktivt i sin strategi, men særlig for små- og mellomstore TNS vil eksterne forhold og isomorfisk press være klare begrensninger i forhold til deres handlingsrom. | nor |