| dc.description.abstract | Det norske statskirkesystemet er for tiden gjenstand for debatt. Det siste regjeringsoppnevnte stat/kirkeutvalget, ledet av Kåre Gjønnes, la fram sin innstilling 31. januar 2006. Framtidig religionspolitisk ordning i Norge vil avgjøres av de politiske partiene på Stortinget. Jeg retter i denne studien fokus mot Høyre og Arbeiderpartiet som aktører i debatten om videreføring, reform eller avvikling av det norske statskirkesystemet. Disse to partiene har begge vært ledende regjeringspartier, og en analyse av disse to partienes stillingtaken i statskirkespørsmålet vil samtidig være en analyse av hva de to mest fremtredende regjeringsalternativene i Norge kan antas å ha som utgangspunkt for sin kirkepolitikk. Siktemålet er å undersøke hvorvidt partienes prinsipielle grunnsyn og grunnverdier, og/eller faktorer i den samfunnsmessige og politiske kontekst, virker inn på partienes stillingtaken i stat/kirkedebatten.
Partienes valg- og prinsipprogrammer utgjør det primære kildegrunnlaget, ettersom dette er tekster med representative utsagn som gjelder for hele partiet. Analysen kan karakteriseres som en idé- og ideologianalyse, slik dette defineres av Bergström og Boréus (2000).
For å besvare problemstillingen trekkes det for det første veksel på den teoretiske kommunitarisme/liberalisme-debatten og ulike syn på statens rolle og oppgaver i forhold til religion fra denne debatten. Formålet er å undersøke sammenhengene mellom premissene som partienes standpunkt og begrunnelser i stat/kirkedebatten bygger på og premissene ulike politiske teorier bygger på i syn på statens forhold til religion. Denne sammenligningen kan bidra til at partienes prinsipielle grunnsyn kan tre tydeligere fram. Jeg skisserer fire dimensjoner som fanger opp sentrale aspekt ved statens rolle og oppgaver i forhold til religion, og som er utformet som dikotomiske kontraster mellom en idealtypisk modell der stat og religion er klart atskilt, og en idealtypisk modell der stat og religion er tett sammenvevd. Dimensjonene anvendes for å skille henholdsvis teoretikernes og de politiske partienes syn fra hverandre. Hovedvekten i studien ligger på partienes prinsipielle grunnsyn og grunnverdier.
For det andre diskuteres det hvorvidt faktorer i den samfunnsmessige og politiske kontekst - som økende pluralisme i det norske samfunnet, forhold i Den norske kirke, i det statlige styret av Den norske kirke og partipolitiske motsetninger - kan antas å ha innvirkning på partienes stillingtaken. Endring av partienes stillingtaken i stat/kirkedebatten, som har funnet sted til ulikt tidspunkt hos hvert av partiene, inkluderes mot slutten av studien. Endringsaspektet kan si noe om partiene står fast på prinsipielle syn, og samtidig gi pekepinner på faktorer i den samfunnsmessige og politiske kontekst som kan antas å ha innvirkning på partienes stillingtaken.
Studiens analyser illustrerer at partienes stillingtaken blir til i skjæringsfeltet mellom prinsipielle grunnsyn og møtet med den samfunnsmessige og politiske virkelighet. I analysen av Høyres programmer framgår det at konservatismen til en viss grad unnlater å skille skarpt mellom prinsipielle mål og samfunnsmessige tilpasninger noe som peker i retning av at det ikke er snakk om et enten eller i spørsmålet om hva som virker inn på Høyres stillingtaken: Både underliggende prinsipper og kontekstuelle faktorer kan forklare partiets stillingtaken. Tilsvarende for Arbeiderpartiet presiseres det i prinsipprogrammet fra 1996 at samfunnsforhold endres, og at partiet derfor vil definere nye mål og virkemidler for å realisere partiets politikk - noe som også understreker sammenhengen mellom prinsipielle mål og samfunnsendringer.
Arbeiderpartiet har beveget seg fra å ville avvikle statskirkesystemet, til et forsvar av det samme systemet, mens Høyre har hatt en motsatt bevegelse, fra et ønske om videreføring av statskirkesystemet til å programfeste et skille mellom stat og kirke. Arbeiderpartiet endret stillingtaken på partiets landsmøte i 1975, mens Høyres endrede stillingtaken manifesterte seg i prinsipprogrammet fra 2000.
Høyres verdikonservative grunnholdning, slik dette framgår av partiets programmer, bidro lenge til et forsvar av statskirkesystemet. Men et hovedanliggende i Høyres kirkepolitikk har hele veien vært et forsvar av Den norske kirkes selvstendighet i åndelige spørsmål - og prinsippet om religionsfrihet for individer og trossamfunn ser ut til å ha betydning for Høyres nåværende stillingtaken om avvikling: For Høyre ser det ut til at måten det norske statskirkestyret i dag praktiseres på, med blant annet politiske utnevnelser av biskoper, er problematisk i forhold til partiets forsvar av religionsfrihet og samfunnsinstitusjoners uavhengighet, samt vektlegging av grenser for statsmakten. Dermed ser det ut til at faktorer i den politiske kontekst, som blant annet partipolitiske motsetninger og praktiseringen av det statlige kirkestyret av Den norske kirke, kan antas å påvirke partiets standpunkt om avvikling av statskirkesystemet. Høyre anser nå institusjonell uavhengighet for Den norske kirke som tjenlig for å ivareta hensynet til selvbestemmelse for Den norske kirke. Parallelt med dette peker også faktorer i den samfunnsmessige kontekst, som økt livssynspluralisme i det norske samfunnet, mot et økt behov for statlig likestilling av religion og trossamfunn noe som vil kunne ivaretas bedre ved et skille mellom stat og kirke. Dermed kan utviklingen i Høyre fra verdikonservatismens og kommunitære syn på stat og religion til en sterkere betoning av prinsipper fra politisk liberalisme også sees som uttrykk for at partiet har tatt opp i seg en samfunnsendring.
Arbeiderpartiet, på den andre siden, endret stillingtaken i statskirkespørsmålet etter at partiet kom i regjeringsposisjon og fikk styringsansvar i Den norske kirke. Etter partiets endrede stillingtaken og fram til valgprogrammet for 2005-2009, argumenterer Arbeiderpartiet i store trekk i tråd med et kommunitært ståsted, blant annet gjennom vektlegging av statskirkens betydning for et felles kulturgrunnlag og som samlende for folket. Statskirkestyret anses som hensiktsmessig for å sikre det såkalte folkekirkelige ideal i Den norske kirke, i tråd med det Arbeiderpartiet antar flertallet av det norske folk støtter opp under. Partiet anser styring av Den norske kirke som en legitim oppgave for statsmakten, i tråd med demokratisk sosialismes syn på en aktiv og inngripende statsmakt, og synet på kirken som statspolitisk institusjon, med oppgaver i å forme samfunnet, fremheves. Hensynet til å sikre en kirke som tilfredsstiller visse standarder og idealer, som likeverd, nestekjærlighet og toleranse, ser ut til å veie tyngre for Arbeiderpartiet, enn hensynet til kirkens uavhengighet, religionsfrihet og likebehandling av tros- og livssynssamfunn. Sentralt i Arbeiderpartiets politikk står solidaritetsprinsippet og prinsippet om alle menneskers likeverd. Begge disse er gjennomgående i de uttalelsene partiet har kommet med i tilknytning til sin kirkepolitikk. Disse prinsippene er også avgjørende for partiets syn på statskirken, for eksempel forslaget om at likestillingsloven også må gjelde for ansettelser i prestestillinger. Kontekstuelle faktorer som kan antas å virke inn på partiets stillingtaken i stat/kirkedebatten er blant annet forhold i Den norske kirke, samt muligheter for statlig inngripen gjennom det statlige kirkestyret.
Høyre og Arbeiderpartiet har ulik prinsipiell tilnærming til spørsmålet om videreføring, reform eller avvikling av statskirkesystemet. Selv om partiene i framtiden skulle havne på samme konklusjon i dette spørsmålet, viser analysene i denne studien at det vil ligge ulike hensyn og begrunnelser til grunn. Arbeiderpartiet åpner i valgprogrammet for 2005-2009 for ulike utganger hva gjelder statskirkesystemets framtid. Samtidig understreker partiet sine ønsker for folkekirken. Det kan derfor se ut til at selv om Arbeiderpartiet i framtiden skulle programfeste en avvikling av statskirkesystemet, så vil partiet trolig anbefale en ordning der stat og kirke fortsatt virker sammen på enkelte områder, for at staten kan intervenere og sikre det såkalte folkekirkelige ideal. Trekkes linjene til Gjønnesutvalgets religionspolitiske ordninger, vil Arbeiderpartiet trolig støtte en lovforankret folkekirke, ettersom staten i denne ordningen kan stille visse krav til Den norske kirke (NOU 2006:2). Videre vil det kunne forventes at Høyre, i tråd med partiets understreking av trossamfunns autonomi og ikke-intervenering i trossamfunns indre anliggender, vil ta til orde for en avvikling av dagens statskirkesystem og innføring av en selvstendig folkekirke, som vil likebehandles med de øvrige tros- og livssynssamfunn i tråd med Trossamfunnsloven (NOU 2006:2). Dersom Høyre tar til orde for en lovforankret folkekirke, peker argumentasjonen i Høyres nyeste programmer i retning av at støtte til denne ordningen forutsetter størst mulig grad av selvstendighet for Den norske kirke, spesielt i åndelige spørsmål. Dersom både Høyre og Arbeiderpartiet i tiden framover vil støtte en såkalt lovforankret kirke vil det trolig her oppstå kontrovers mellom partiene, blant annet i spørsmålet om kirkeloven som skal regulere forholdet mellom staten og Den norske kirke (NOU 2006:2). | nor |