Norsk innvandringspolitikk : integrering eller assimilering? : en analyse av norsk innvandringspolitikk i lys av liberalistisk og kommunitaristisk normativ teori

Abstract

NORSK INNVANDRINGSPOLITIKK - INTEGRERING ELLER ASSIMILERING? - EN ANALYSE AV NORSK INNVANDRINGSPOLITIKK I LYS AV LIBERALISTISK OG KOMMUNITARISTISK NORMATIV TEORI.

En av de klassiske problemstillingene innen politisk teori handler om hvor skille mellom den offentlige og den private sfære skal trekkes og hva som skal være statsmaktenes oppgaver. Dilemmaet som ligger innebygget i forholdet mellom stat og individ, og hvor grensen for statens autoritet bør gå, viser seg tydelig når det gjelder utviklingen av det flerkulturelle samfunn og hvordan dette skal se ut i fremtiden. Hvem skal ha ansvaret for innvandrernes tilpasning? Skal staten bestemme hvilke tiltak og strategi som skal iverksettes, eller bør hver og en følge sitt eget tempo og fremgangsmåte? Hvor mye forskjellighet kan tillates uten at det kommer til å gå ut over storsamfunnets funksjonsdyktighet eller fører til konflikter?

Den norske innvandringspolitikken baseres på integreringsstrategien. Integrering forklares av myndighetene som den prosess som fører til at innvandrere blir likestilt med nordmenn når det gjelder rettigheter og plikter, samtidig som innvandrernes kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk skal respekteres og gis mulighet til utfoldelse (St.melding nr.39 for 1987-88:47). Integrering som tilpasningsstrategi innebærer at staten spiller en aktiv rolle. Samfunnets offentlige institusjoner må tilrettelegges for den flerkulturelle virkelighet, det bør benyttes positive ledertiltak for de som mangler kulturell kompetanse på grunn av bakgrunn, og de offentlige myndigheter må sørge for at etniske grupper får reelle muligheter til å styrke sin identitet og kultur.

De to normative teoritradisjonene liberalisme og kommunitarisme vektlegger henholdsvis individets frihet og selvbestemmelsesrett, og fellesskapets trygghet. I følge liberalismen er statens oppgave å sørge for at alle mennesker har muligheter til å leve et liv de selv anser som verdifullt, og dette søkes oppnådd ved å sørge for sivile og politiske rettigheter og ellers å være nøytral i forhold til hvilke levesett som er verdt å etterstrebe. Den kommunitære stat er i motsetning til den liberale opptatt av å føre en politikk til hele samfunnets beste. Dette springer ut av teoriens forståelse av individet som avhengig av og som en del av fellesskapet det befinner seg i. Liberalismens grunntanke om individets selvbestemmelse betraktes med andre ord som en illusjon.

Ved å plassere innvandringspolitikken inn i et normativt rammeverk bygget opp av liberalistisk og kommunitaristisk teori, har jeg villet si noe om myndighetenes normative utgangspunkt for organiseringen og utøvelsen av innvandringspolitikken. Jeg har søkt å klarlegge hvorvidt statens innvandringspolitiske målsettinger og prinsipper er preget av individ- eller fellesskapsorientering. Videre har jeg sakt å belyse eventuelle inkonsistenser mellom myndighetenes idealer og målsettinger om integrering, og den praktiske politikken. Jeg har i oppgaven analysert to ulike områder av innvandringspolitikken, bosettingspolitikk og organisering av skolesektoren, og vil hevde at myndighetenes praktiske politikk ikke realiserer de overordnede målsettingene de selv har satt opp. Til tross for at innvandringspolitikkens prinsipper tilsier at innvandrere skal ha muligheter til å opprettholde og å videreutvikle egen kultur, og at tilpasningsprosessen skal være gjensidig, kan det sies at den praktiske politikken heller bidrar til assimilering enn integrering. Med andre ord kan det hevdes at det finnes inkonsistenser mellom teori og praksis.