Abstract
FLYKTNINGESTATUS OG MENNESKERETTIGHETSBRUDD - EN NORMATIV VURDERING AV DEN NORSKE TOLKNINGEN AV FLYKTNINGEBEGREPET.
Med bakgrunn i at stadig færre får status som flyktning i Norge, og økende politisk debatt om flyktningepolitikken, var denne oppgavens formål å se nærmere på hvilke kriterier som legges til grunn i vurderinger av hvorvidt en person skal få flyktningestatus, og dermed opphold i Norge. Jeg har i oppgaven tatt for meg den definisjonen av flyktninger som er nedfelt i Flyktningekonvensjonen av 1951. Definisjonen i konvensjonen er den eneste som internasjonalt anerkjent, og Norge er bundet av denne konvensjonen. Flyktningekonvensjonens definisjon er imidlertid ikke presist avgrenset, og den må tolkes av statene i utformingen av flyktningepolitikken.
For å kunne vurdere den norske tolkningen av flyktningebegrepet har jeg tatt et normativt teoretisk utgangspunkt i James C. Hathaways bok "The Law of Refugee Status" (1991). Ifølge Hathaway er det enhver stats plikt å beskytte sine innbyggeres menneskerettigheter, og dersom individet risikerer overgrep mot disse rettighetene mangler det den beskyttelsen det har krav på ifølge det internasjonale samfunn. Personer på flukt fra slike overgrep bør derfor, etter nærmere presiseringer, defineres som flyktninger. Utfra de rettighetene som er fremsatt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, og nedfelt i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter samt Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, danner Hathaway en teoretisk ramme for en tolkning av flyktningebegrepet i Flyktningekonvensionen. Jeg har i oppgaven kalt dette normative utgangspunktet den menneskerettighetsbaserte tolkningen av flyktningebegrepet.
Problemstillingen er dermed: I hvilken grad er det samsvar mellom den menneskerettighetsbaserte og den norske tolkningen av flyktningebegrepet.
Med den norske tolkningen av flyktningebegrepet mener jeg det flyktningebegrepet som kommer til uttrykk i den offentlige flyktningepolitikken, både i de generelle politiske retningslinjene, og i forvaltningens enkeltavgjørelser i asylsaker. I oppgaven har jeg benyttet en rekke rettsavgjørelser som belyser hvordan risiko for menneskerettighetsbrudd i asylsøkernes hjemland vurderes i forhold til å kunne oppnå flyktningestatus i Norge.
Oppgavens analytiske tilnærming er normativ-empirisk i den forstand at jeg tar utgangspunkt i ett sett av normer, og vurderer hvorvidt det er sammenfall eller diskrepans mellom normene og empirien. Det empiriske materialet i oppgaven blir utnyttet på en kvalitativ måte: en rekke kilder blir benyttet for å belyse innholdet i det norske flyktningebegrepet.
De sentrale funnene i oppgaven er at en asylsøker må risikere helt bestemte menneskerettighetsbrudd i sitt hjemland for å kunne oppnå flyktningestatus i Norge. Noen menneskerettighetsovergrep har ikke betydning i forhold til å oppnå flyktningestatus, mens andre rettighetsovergrep i visse tilfeller kan medføre flyktningestatus dersom de også følges av andre menneskerettighetsbrudd. Oppgaven viser likevel også at de kumulative overgrepene en asylsøker risikerer, f.eks. som medlem i en utsatt etnisk gruppe, tillegges liten vekt, og at flyktningebegrepet i Norge i stor grad er forbeholdt aktivister/ledere som kan vise til en omfattende politisk eller religiøs aktivitet i sitt hjemland.
Avslutningsvis trekker oppgaven inn politiske forhold som kan ha en innvirkning på avgrensningen av flyktningebegrepet overfor asylsøkere.