| dc.description.abstract | "NORSKE PARTIER OVER ALLE GRENSER ?"
Kartlegging og analyse av de norske partienes internasjonale kontakter.
Tema, problemstillinger og datamaterialet
Oppgavens tema er de norske partienes internasjonale kontakter, hvordan og hvorfor de har utviklet seg over tid. Søkelyset er rettet både mot partiene samlet og enkeltvis gjennom problemstillingene:
1. Hvordan kan endringer i de norske partienes internasjonale kontakter forklares'?
2. Hvordan kan forskjeller mellom de norske partienes internasjonale kontakter forklares'?
For å belyse oppgavens problemstillinger var det behov for en empirisk kartlegging av de norske partienes internasjonale kontaktvirksomhet både samlet og enkeltvis. Denne ble foretatt i tilknytning til ARENA-prosjektet "Europeisering av partiene". Kartleggingen ble primært basert på et utvalg av partienes årsberetninger fra 1950 til 1995, og kvalitative intervjuer med partienes organisasjonsansvarlige for internasjonale forbindelser.
Teoretisk utgangspunkt.
Den internasjonale dimensjonen har stort sett vært fraværende i partilitteraturen, og det finnes derfor ingen samlende modell eller teori på området. I arbeidet med å finne en teoretisk tilnærming til transnasjonalt partisamarbeid kile det derfor nødvendig å trekke veksler ikke bare på ulike teoretikere, men også på ulike fagtradisjoner innen statsvitenskapen.
Den empiriske kartleggingen ble basert på Arild Underdals definisjon av begrepet internasjonalisering, og det sett av indikatorer han presenterer. Dette innebar en kartlegging som i hovedsak ble basert på ulike mål for kommunikasjon, transaksjon og organisasjon mellom partier på tvers av landegrenser.
Tilnærmingen til de norske partienes samlede utvikling av internasjonale kontakter, tok primært utgangspunkt i litteratur knyttet til forklaring av økt interdependens og samarbeid mellom stater, og ny-funksjonalistiske resonnementer om spillover-effekter mellom nivåer og policy-områder.
For å belyse forskjellene mellom partier ble det benyttet mer tradisjonell partilitteratur. Forventningen var at tre forhold må ligge til rette før et parti utvikler omfattende internasjonale forbindelser. Det må finnes et tilbudl av potensielle samarbeidspartier. Partiet i fokus må selv etterspørre internasjonale kontakter, og partiet må ha kapasitet til å realisere egen etterspørsel. Formuleringen av hypoteser ble ordnet i forhold til disse tre kategoriene.
Hovedfunn.
Partiene samlet: De siste 15-20 årene har flertallet av de norske partiene utviklet flere og tettere transnasjonale forbindelser både på nordisk, europeisk og globalt nivå. Norden har vært det viktigste området, men tendensen er at Europa og europeiske samarbeidspartnere vies stadig større oppmerksomhet.
Analysen tydet på at denne økte interessen for internasjonale kontakter kan foretas på bakgrunn av økt kontakt og samarbeid mellom stater. Når tidligere innenrikspolitiske beslutninger i stadig større grad flyttes over på en internasjonal beslutningsarena oppstår et behov hos partiene for internasjonale kontakter. Materialet tydet imidlertid på at det mellomstatlige samarbeidet bør være formalisert gjennom egne institusjoner, og dermed av en varig karakter, for å ha markert betydning.
Partiene enkeltvis: DNA utmerker seg både med lengst tradisjoner og mest omfattende og tette internasjonale forbindelser. Høyre mangler de lange tradisjonene, men har til gjengjeld i dag de tetteste og mest omfattende forbindelsene etter DNA. KrF ble rangert som nummer tre i rekken, etterfulgt av SF/SV som helt siden partiet ble etablert har hatt en "verbal prioritering" av internasjonalt partisamarbeid, men noe problemer med å følge opp i praksis. Venstre har tradisjoner for internasjonalt samarbeid som går helt tilbake til 1948, men er samtidig det eneste av partiene hvor den internasjonale aktiviteten faktisk er gått noe tilbake både i omfang og tetthet. Partiet har problemer med å følge opp selv "gamle" kontakter og har liten kapasitet til å etablere nye. Sp og Frp har få og lite regelmessige internasjonale forbindelser, og ble derfor rangert som de to partiene med lavest grad av internasjonal kontakt.
Forskjellene mellom partienes internasjonale kontakter viste seg i de fleste tilfeller å kunne spores tilbake til variasjoner enten i tilbud, etterspørsel eller kapasitet. I tillegg pekte størrelse og ideologi seg ut som særlig sentrale. Partienes størrelse påvirker tilgangen på ressurser, og viste seg å være en viktig årsak til at enkelte av de minste partiene ikke har kapasitet til å orientere seg internasjonalt i sa stor grad som de ønsker. Gjennom å påvirke partienes regjeringspotensiale skaper stiftelse også indirekte en etterspørsel etter internasjonale forbindelser. Videre er det forhold som tyder på at svært små partier er lite attraktive som samarbeidspartnere i partifamilier hvor flertallet har relativt høy oppslutning. Partienes størrelse kan i enkelte tilfeller derfor også påvirke tilbudet av samarbeidspartnere.
Materialet tydet videre på at en relativt sterk internasjonal, ideologisk orientering er en viktig kilde til etterspørsel etter transnasjonale kontakter. Lengst og høyest internasjonal ideologisk orientering finner vi hos partiene på venstresiden i norsk politikk og dette ideologiske skillet er trolig en viktig forklaring på at partiene fattet interesse for å etablere internasjonale kontakter på ulike tidspunkt. Partienes ideologiske tilhørighet til ulike partifamilier viste seg også å være et godt utgangspunkt for å vurdere det enkelte partis tilbud både i forhold til antall partier og etablerte forum for samarbeid. | nor |