The Euro-Mediterranean Partnership : - en forhandlingsteoretisk analyse av prosessen som ledet til undertegningen av Barcelona-deklarasjonen og etableringen av The Euro-Mediterranean Partnership

Abstract

De sikkerhetspolitiske omgivelsene er endret i både innhold og form etter den kalde krigen, og det har ført til en revurdering av EUs utenrikspolitiske interesser. Temaet i denne oppgaven er å analysere forhandlingene frem mot undertegningen av Barcelona-deklarasjonen med utgangspunkt i at sikkerhetshensyn var avgjørende for både etablering og utforming av samarbeidet.

Barcelona-deklarasjonen er en erklæring som fastlegger en rekke prinsipper innenfor et sikkerhetspolitisk, et økonomisk og finansielt, og et kulturelt samarbeid mellom Den Europeiske Union og 12 stater sør for Middelhavet.

Oppgavens første problemstilling var å forstå utfallet av EUs interne forhandlinger sett i lys av medlemslandenes preferanser for en europeisk Middelhavstilnærming. Samtidig som EU-landene ønsket en tilnærming sørover, forberedte EU utvidelsen østover. Denne parallelle tilnærmingen tvang EU til å se disse to distinkte prosjektene i sammenheng og handle mellom disse målene i sitt forsøk på å balansere interessene til EU-medlemmene. I forhold til oppgavens første problemstilling sto derfor kartleggingen av medlemslandenes preferanser for en europeisk Middelhavstilnærming og meningsbrytningene dem i mellom sentralt.

En sammenligning av Cannes-deklarasjonen, som uttrykker EUs enhetlige strategi mot de sørlige Middelhavsland, og Barcelona-deklarasjonen, viser at EU i stor grad fikk gjennomslag for sin posisjon i møte med de sørlige Middelhavsland under forhandlingene som ledet til undertegningen av Barcelona-deklarasjonen. Oppgavens andre problemstilling var å forklare dette gjennomslaget.

Oppgaven er forankret i et forhandlingsteoretiske rammeverk, og jeg forutsatte at forhandlingsmakten er det sentrale aspekt for å forstå forhandlingskonteksten, prosessen og derigjennom utfallet.