Abstract
Tema i denne hovedoppgaven er utviklingen av en sikkerhets- og forsvarspolitikk i EF/EU. Det jeg har gjort er å se nærmere på den utviklingen som førte til at man på Det europeiske råds møte i Köln i juni 1999 ble enige om å opprette en egen militær kapasitet og å innlemme Den vesteuropeiske unionens (VEU) militære funksjoner i EU. Ved å ta utgangspunkt i denne utviklingen har jeg sett på hvilke faktorer som har betydning for at beslutninger blir tatt, og at det dermed skjer en utvikling innenfor det sikkerhets- og forsvarspolitiske området i EF/EU.
Jeg har tatt i bruk to ulike teorier for å prøve å forstå og forklare denne utviklingen. Dette er den liberal intergovernmentale og den institusjonelle teorien.
I forbindelse med disse to teoriene framsatte jeg fem ulike hypoteser.
Innenfor den liberal intergovernmentale teorien var det to hypoteser som ble testet. Dette var for det første hypotesen om at det er medlemslandene i EF/EU som er de viktigste beslutningstakerne, og at institusjonene i EF/EU ikke har noen selvstendig betydning. Den andre hypotesen var at det er medlemslandene i EF/EU som bestemmer, og at en politisk utvikling kun ville skje hvis det er et sammenfall mellom de tre største medlemslandenes preferanser.
Funnene i analysen viser at begge disse hypotesene i stor grad blir bekreftet. Når vi ser på den utviklingen som har skjedd i EF/EU ser vi at de største medlemslandene, altså Storbritannia, Frankrike og Tyskland er svært viktige for å forstå den beslutningsprosessen som har funnet sted . En utvikling innenfor dette området er altså i stor grad avhengig av at man har et sammenfall mellom disse landenes politiske preferanser.
Den andre hypotesen innenfor LI blir også bekreftet. I den empirien jeg har undersøkt er det lite som tyder på at institusjonene i EF/EU har hatt noen uavhengig innflytelse, blant annet fordi de har liten formell makt innenfor det sikkerhets- og forsvarspolitiske området.
Innenfor den institusjonelle teorien har jeg lagt vekt på å se nærmere på tre hypoteser. Den første hypotesen går ut på at medlemslandene i EF/EU må ta hensyn til og dermed begrenses av tidligere politiske erfaringer, handlinger og beslutninger. Den andre forteller oss at man gjennom å øke generaliteten og tvetydigheten kan få i stand avtaler. Dette vil skje gjennom en inkrementell prosess der man tar små skritt av gangen. Den tredje påstår at beslutnings-prosessen vil være påvirket av uforutsette hendelser.
Gjennom mine empiriske undersøkelser blir også disse tre hypotesene i stor grad bekreftet. For det første er det mye som tyder på at medlemslandene i EF/EU ikke har full kontroll over forhandlingssituasjonen. Dette kan vi blant annet se gjennom Amsterdam-forhandlingene i 1996-1997, der både tidspunktet for konferansen, agendaen og sammensetningen av flere av de gruppene som var med i forhandlingene, viser oss hvordan medlemslandene måtte ta hensyn til og dermed bli begrenset av tidligere politiske beslutninger og erfaringer. Det er også lett å finne empiriske bevis for den andre hypotesen. Utviklingen av en sikkerhets- og forsvarspolitikk har nemlig vært en langvarig prosess, der man har greidd å få til en utvikling gjennom å ta utgangspunkt i svært vage og tvetydige avtaler. Maastricht-traktaten fra 1991, som var svært vag og tvetydig, kan for eksempel ses på som et utgangspunkt for at man på slutten av 90-tallet klarte å få til en mer omfattende og konkret avtale. Når vi ser nærmere på den tredje hypotesen innenfor den institusjonelle teorien finner vi også flere eksempler på hendelser som direkte eller indirekte har påvirket beslutningsprosessen i EF/EU. Et eksempel er krisen i Jugoslavia som blant annet kan ha vært med på å fremme samarbeidet innenfor det sikkerhets- og forsvarspolitiske området, ved at den gjorde medlemslandene oppmerksomme på at de har felles interesser.
Resultatet av undersøkelsen viser altså at begge disse to teoriene synes å få en viss støtte.