Abstract
"VELGERE, MEDIA OG STRIDSSPØRSMÅL. STUDIE AV STORTINGSVALGKAMPEN 1993."
Fokus for min analyse i denne hovedoppgaven har vært stridsspørsmålene som utgjorde dagsorden for henholdsvis velgerne og media under stortingsvalgkampen i 1993. Oppgavens formål var først og fremst å fastlegge disse dagsordener gjennom analyse av velgerundersøkelser og innholdsanalyse av utvalgte medier; NRK TV2, Dagbladet og VG. Dernest fant jeg det interessant hvorvidt eventuelle endringer i velgernes dagsorden i løpet av valgkampen gjorde at denne ble mer lik eller mindre lik medias dagsorden. Hensikten var å undersøke om endringer i velgernes dagsorden kunne spores tilbake til medias dekning av valgkampen generelt, og fokus på enkeltsaker spesielt. Videre fant jeg det interessant å undersøke hvilke saker de enkelte partiers velgere var opptatt av, og hvordan dette var endret i perioden fra juni og til valgdagen.
Bakgrunnen for at jeg valgte en slik dagsordenanalytisk tilnærming av valgkampen i 1993 er den generelle utviklingen i etterkrigstiden som viser at velgerne oftere skifter parti fra et valg til det neste. Partiidentifikasjonen og partilojaliteten synes mindre fremtredende i dag enn for noen tiår siden. Samtidig har det vært trukket frem at ideologi har en mindre betydning i dag enn tidligere. En logisk konsekvens av dette vil være at de enkelte stridsspørsmålene får en større betydning når velgerne skal avgi stemme ved valg.
Samtidig er det vist at medias rolle i valgkampen har endret seg fra å være arena og kanal til også å være en aktør i valgkampen. Massemedias dominerende rolle som kanal for partiene, en kanal partiene ikke kan kontrollere, ut til velgerne gjør det interessant å studere hvordan de forvalter denne rollen og om dette setter noen spor hos velgerne på valgdagen.
Analysen viser at det ikke er grunnlag for å hevde at medias dagsorden i valgkampen hadde noen avgjørende innflytelse på velgernes dagsorden. Til det er det for mange likheter mellom de to dagsordener gjennom hele perioden. På den annen side er det ikke grunnlag for å hevde at media ikke har hatt en slik innflytelse. Media traff på mange måter sitt publikum hjemme når medias dagsorden inneholder så mange likheter med velgernes dagsorden som tilfellet er. Likheten og stabiliteten fjerner muligheten for å påvise noen signifikante endringer i velgerdagsorden som kan tilbakeføres til mediedekningen.
Videre har analysen pekt på hvordan samspillet mellom mediene er med på å minske det politiske rommet hva angår hvilke spørsmål som blir fokusert. Pressens brede omtale på forhand og etterhand av valgprogrammene på fjernsyn kan for den jevne seer/velger gi et forsterket inntrykk av at de saker fjernsynet velger ut som debattema også er de viktigste i valgkampen.
EF-saken, sysselsettingsspørsmålet, helse- og sosialpolitikk samt økonomisk politikk var de fire viktigste saksområdene både på velgernes og medias dagsorden. I tillegg var regjeringsspørsmålet godt dekket i media uten at velgerne nevnte fant det særlig interessant.
Stortingsvalget i 1993 føyer seg inn i den utviklingen som blir skissert i innledningen av oppgaven. En stor andel av velgerne bestemmer seg for partivalg sent i valgkampen. Velgermobiliteten ved valget var høyere enn ved de to foregående valgene. Samtidig var valgdeltakelsen den laveste siden 1945. Dette indikerer at Dalton, Flanagan og Becks dealignment-betegnelse fortsatt kan forsvares. Det er lite som tyder på at man har gått over i en ny fase med nye "alignments". Venstres gjeninntreden på Stortinget sammen med Rød Valgallianses første representant noensinne er en bekreftelse på at velgerne er åpne for andre partier. Senere stortingsvalg vil vise om velgerne fortsetter å være like mobile.