NATOs militære transformasjon : en analyse av Norges tilpasning til transformasjonsprosessen

Abstract

Denne masteroppgaven omhandler NATO og Norge. Hensikten med oppgaven er å finne forklaringer på NATOs militære transformasjon og hvordan den norske alliansetilpasningen i lys av denne kan forklares. Det er spesielt interessant å analysere Norge fordi landet utmerker seg sammenliknet med andre europeiske småstater i NATO. Norge har en strategisk og geopolitisk plassering i Europas fredelige hjørne som grenser til stormakten Russland i et område med store naturressurser og uavklarte spørsmål. Norge står i tillegg utenfor den europeiske union (EU) og det begrenser Norges innflytelse på den arenaen. Småstater i alliansen uten medlemskap i EU kan være mer sårbare og ha et større potensial for politisk og militær marginalisering. Utenforskapet i EU kan imidlertid gi andre stater i NATO en økt interesse av Norge, samtidig som det kan bidra til mer avhengighet til slike stater og NATO. Mot dette bakteppet kan man undre seg over hvilke mekanismer som gjør seg gjeldende for Norges tilpasning til NATOs militære transformasjon. Denne besvarelsen tar utgangspunkt i dette og problemstillingen er: ”Hvordan kan Norges alliansetilpasning forklares?”

Katalysatoren for NATOs militære transformasjon er den nye raske reaksjonsstyrken, NATO Response Force (NRF). NRF blir brukt som case i dokumentanalysen som følge av at fenomenet som studeres er unikt. På den måten er det mulig å generalisere den norske tilpasningen til et bredere univers.

Gitt et utvidet sikkerhetsbegrep og et nytt trusselbilde er årsaker til at visse mekanismer spiller inn på småstaters tilpasning til allierte transformasjonsmotiver, brukt som analyseverktøy til å strukturere empirien i norske policydokumenter. En stats indre politiske organisering og hvordan det påvirker atferden overfor andre stater er ikke vektlagt i besvarelsen. Det fokuseres på hvordan aggregert makt, geografisk nærhet, offensiv militærmakt og aggressive intensjoner i en anarkisk struktur kan være årsaker til at visse mekanismer gjør seg gjeldende for Norges alliansetilpasning i et realismeperspektiv. I et institusjonalismeperspektiv fokuseres det på gjensidighet, parallelle saksfelt og moralske forpliktelser, omdømme, vilje til å avstå fra snevre egeninteresser og en selvfornektende politikk. Disse mekanismene muliggjør samarbeid i institusjoner og kan være med på å forklare den norske atferden i forhold til NATOs militære transformasjon.

Analysen kom frem til at teoriene er komplementære hva angår den norske alliansetilpasningen. For småstater er det imidlertid mer vanlig med underliggende realpolitiske motiv som følge av større politisk og militært marginaliserinspotensial.Det viktigste for småstater er å sikre troverdige sikkerhetsgarantier fra institusjoner og nære allierte. De land som er mest redd for å bli marginalisert er gjerne de mest kreative og proaktive i tilpasningen til nye omstendigheter. Småstater er ofte mer tilbøyelig til å akselerere egen transformasjon for å holde patronen innenfor institusjonelle rammer. Når USA i tillegg var initiativtaker til den nye reaksjonsstyrken ble det spesielt viktig for Norge å være synlig i dette arbeidet. En aktiv rolle i NATO er den beste komparative fordelen Norge har, gitt et nytt trusselbilde og et utvidet sikkerhetsbegrep. En alliansetilpasning kan imidlertid gå bekostning av det generelle samholdet i NATO. Nye kostbare strukturkomponenter forbundet med NRF har gjort at alliansen mer har blitt en ramme for interne bilaterale avtaler. Stater med like interessefellesskap tilpasser seg hverandre for å sikre troverdige sikkerhetsgarantier, bedre kostnadseffektive løsninger og en jevnere militær byrdefordeling.