| dc.description.abstract | INNVANDRING, STATSBORGERSKAP OG RETTIGHETER
Et økende antall mennesker tilbringer største delen av sitt liv i en stat hvor de ikke er statsborgere Kategorien permanent bosatte innvandrere, uten statsborgerskap, har hatt en sterk økning i Vest Europa som følge av innvandringsstrømmen etter 2. verdenskrig. Politiske rettigheter er i de fleste land knyttet til statsborgerskapet og særlig gjelder dette stemmerett og valgbarhet i politiske valg Permanent bosatte innvandrere må betraktes som medlemmer av det samfunnet de lever og arbeider i. De betaler skatt som andre borgere, men har ingen innflytelse over hvordan skattepengene brukes. De kan ikke oppta sentral stillinger i det offentliges tjeneste, fordi de ikke er statsborgere. Mange av innvandrerne har dessuten kommet fra kulturelt fjerntliggende land og den økte etniske og kulturelle pluralismen som har oppstått i de tidligere relativt kulturelt homogene statene i Vest Europa, har ført til en debatt om den fremtidige sammensetningen av disse landenes statsborgere.
Oppgaven er en nomnativ teoretisk drøfting av i hvilken utstrekning og ut fra hvilke kriterier permanent bosatte innvandrere bør tildeles statsborgerskap, og i hvilken grad det bør være likhet i rettigheter mellom pemnanent bosatte innvandrere og statsborgere. Den normative analysen i oppgaven har til hensikt å belyse og klargjøre ulike handlingsaltemativer, hvor siktemålet er å kunne påvirke handlinger og institusjoner i ønsket retning.
Når det gjelder naturaliseringsspørsmålet kan rettighetsfesting være en måte å oppmuntre til naturalisering og i tillegg skape forutsigbarhet og forhindre vilkårlige ekskluderingen Avgjørelsene kan gjøres mindre skjønnsmessige og mer basert på eksplisitte kriterier Kriterier utover bosetting, som f eks. oppgivelse av tidligere statsborgerskap, språkferdigheter, kunnskap og lojalitet overfor kultur, historie og politiske institusjoner, vil utvilsomt ekskludere mange innvandrere fra statsborgerskap, spesielt de som kommer fra fjemkulturelle land. I stedet for å stille integrasjon som kriterium for statsborgerskap, kan innvilgelse av statsborgerskap snarere fremme integrering av innvandrere.
Det eksisterer tilnæmmet likhet i rettigheter mellom statsborgere og pemmanent bosatte innvandrere, med unntak av politiske rettigheter. Noen få land i Europa, deriblant Norge, har imidlertid gitt permanent bosatte innvandrere mulighet til å delta i lokale politiske valg. Dette er en ordning som bør kunne innføres i flere land.
Derimot er det knyttet større skepsis til deltakelse for ikke-statsborgere i nasjonale valg. En total likhet i rettigheter vil medføre at statsborgerskapets verdi og betydning reduseres, og at permanent bosatte innvandrere etterlates få incentiver til å søke statsborgerskap. Et annet argument er den mulighet for direkte innflytelse på statens forfatning og rikspolitikk en slik stemmegiving gir. Av bl.a hensyn til nasjonal sikkerhet er det ingen land i Vest Europa som ønsker en slik utvidelse. Sikkerhetsrisiko forbundet med at ikke-statsborgere tildeles politiske rettigheter må uansett vurderes individuelt og ikke kun ut fra formelle kriterier som f.eks. statsborgerskap. De fleste grupper i samfunnet kan representere en sikkerhetsrisiko for staten, ikke bare utenlandske borgere. Permanent bosatte innvandrere fra fredlige nabo- og samarbeidsland bør kunne tildeles fulle politiske rettigheter. | nor |