| dc.description.abstract | Denne studien diskuterer de utfordringer utenlandsforsvaret står overfor. Begrepet utenlandsforsvaret er valgt som betegnelse på Forsvaret fordi brorparten av dagens styrker brukes i eller rettes mot operasjoner utenlands, mens få og små styrker benyttes eller tenkes anvendt nasjonalt. Studien tar utgangspunkt i spørsmålet: Hvilke utfordringer reiser den kvalitative dreiningen fra et nasjonalt til et internasjonalt orientert forsvar?
For å undersøke problemstillingen ble det utformet et kvalitativt forskningsdesign som kombinerer dokumentanalyse og dybdeintervju. I tillegg ble det bygget et rammeverk der studien ble plassert på sikkerhetspolitikkens domeneområde. Videre skilles det mellom to sikkerhetspolitiske dimensjoner, to virkemiddelfunksjoner og to betydninger av begrepet legitimitet. I tillegg trianguleres teoretiske antagelser fra neorealisme, postklassisk realisme og konvensjonell konstruktivisme etter brobyggingsprinsippet ”temporal sequencing”.
I dokumentene MFU 03, det strategiske konseptet og langtidsplanen fant studien at myndighetene legger opp til et internasjonalisert forsvar som har til hensikt å fungere som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. I kjernebegrepene transformasjon, fleksibilitet og nettverksbasert forsvar ligger at den norske styrkestrukturen i all hovedsak skal tilpasses det nye styrkekonseptet i NATO. Den primære beveggrunnen er at dette tenkes å generere norsk sikkerhet gjennom opparbeidelse av goodwill og trekkrettigheter hos viktige allierte. Som følge av dette legges det opp til et teknologi- og kapitalintensivt forsvar som i stor grad er myntet på deltagelse i utenlandsoperasjoner. Dette må sies å verifisere studiens innfallsvinkel. Ved å sette resultatene av dokumentanalysen opp mot intervjuresultatene og sekundærkilder fant studien fire hovedutfordringer:
For det første handler utfordringene om hvilke utenlandsoperasjoner Norge skal delta i. Her ble det påvist uenighet knyttet til operasjonstyper så vel som aktører. Mens myndighetene legger opp til høy fleksibilitetsgrad, mener kritiske røster at Norge bør reservere seg mot ulike operasjonsformer langs begge variablene. Dette knyttes blant annet til legitimitetsspørsmålet. Det er kort sagt uenighet om hvilke kriterier og føringer som bør ligge til grunn for deltagelse ute. Dette kan knyttes til hvorvidt man vektlegger interesser eller normer og regler som styrende mekanismer i utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
For det andre peker analysen på at sikkerhetsargumentet er uklart. Det ble først påvist uenighet rundt den sikkerhetspolitiske begrunnelsen for å delta ute, og deretter stilt spørsmål ved hvorvidt utenlandsengasjement reelt sett ivaretar norsk sikkerhet. Flere respondenter påpeker at selv om beveggrunnen er å maksimere sikkerhet, er det ikke usannsynlig at effekten kan bli den motsatte. Hovedfunnet handler imidlertid om at tilhengere og motstandere av dagens forsvarsorientering tolker de utfordringer Norge står overfor ulikt. Primært handler dette om ulik vekting av nasjonale og internasjonale sikkerhetsutfordringer. Analysen viser at det foreligger uenighet om hvilket relativt styrkeforhold disse bør ha. Myndighetene legger opp til en internasjonal linje, mens flere kritikere, med begrunnelse i revitaliseringen av nordområdene, etterspør større fokus på Forsvarets nasjonale oppgaver. Funnet tyder på at sikkerhet og trusler er et resultat av tolkning og underbygges av konvensjonell konstruktivisme.
Som en tredje utfordring drøfter analysen forholdet mellom mål og midler. Kildegrunnlaget tyder på at disse ikke stemmer overens. Tatt de sikkerhetsutfordringer Norge står overfor bevilges det ikke tilstrekkelige ressurser. Funnet viser at selv om myndighetene ser Forsvaret som et sikkerhetspolitisk virkemiddel, er ikke sikkerhet det eneste som legger rammene for utformingen av politikken. Sikkerhet og forsvar er del av en sektorkamp, og i fredstid er det mer legitimt å øke bevilgningene til eksempelvis utdanning og helse enn til forebyggende sikkerhetspolitikk. Det ble imidlertid påpekt at ressursbruken i Forsvaret har stort effektiviseringspotensial. Overføring av ressurser fra logistikk- og støttevirksomhet til operativt forsvar, er allerede i gang. Slik effektivisering vil bidra til å bedre Forsvarets økonomiske vilkår, men er ikke i seg selv tilstrekkelig. Til det er de politiske ambisjonene for omfattende.
Sist, men ikke minst, diskuterer analysen sikkerhets- og forsvarsdebattens karakter. Kildegrunnlaget viser at den tradisjonelle konsensusen innen norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er svekket. I tillegg kan den pågående debatten karakteriseres som polarisert og elitistisk. Det kan videre argumenteres for at karaktertrekkene er med på å redusere Forsvarets interne legitimitet og politikkens generelle forankring i befolkningen. Med negative vekselvirkninger kan dette bidra til reduserte bevilgninger, noe som kan medføre et enda større gap mellom mål og midler. I siste instans kan dette føre til at Forsvarets funksjon undergraves, for uten de nødvendige midler makter ikke Forsvaret å gjennomføre de oppgaver det er satt til å løse.
Studien konkluderer med at til tross for kritiske røster så er Forsvaret på rett vei. I dagens sikkerhetsbilde er internasjonalisering av militærmakten nødvendig. Allikevel må Forsvaret sies å stå overfor betydelige utfordringer i årene fremover. Primært handler dette om ressursmangel. | nor |