Abstract
Nordområdene har etter den kalde krigen opplevd et ulikt interessefokus i norsk politikk. Dette gjenspeiler seg blant annet i hvordan ulike atomutfordringer i nord har blitt oppfattet.
Denne oppgaven ser på hvordan atomspørsmål i Nordvest-Russland har blitt gjort til sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen. Det er materiale fra den norske regjering og Stortinget som ligger til grunn for analysen. Den tar utgangspunkt i hva Københavnerskolen, kaller en sikkerhetiseringsprosess. Det vil si den prosess som fører til at et tema blir løftet fra den alminnelige politiske debatt og opp på det sikkerhetspolitiske plan. I denne prosessen påstår en talehandling at noe er eksistensielt truet. Om dette blir godtatt av den målgruppen som det er rettet mot, er uavhengig av om det faktisk er truet eller ikke. Dette fordi det ikke finnes noe objektivt mål på hva som kan defineres som sikkerhet.
Det finnes eksempler på at atomspørsmål settes som sikkerhetspolitikk. For eksempel i forhold til atomforurensing. Københavnerskolens krav til at noe kan anses som fullstendig sikkerhetisert, oppfylles imidlertid ikke.
Utviklingen i hvordan atomtrusselen oppfattes er imidlertid klar. Den går fra å se på atomspørsmål hovedsakelig som en sikkerhetspolitisk utfordring før 1990, over i å se den som en miljø- og sikkerhetspolitisk utfordring for deretter igjen å havne som en sikkerhetspolitisk utfordring.