Abstract
SAMMENDRAG:
Korrupsjon fremstår som en av de store utfordringene hva angår bistand og utvikling i den fattige verden. Det kan således påvises en mobilisering i det internasjonale bistandsmiljø i forhold til korrupsjon. Norge og norske bistandsmyndigheter er ikke noe unntak. Nulltoleranse har derved i senere tid oppstått som et antatt godt utgangspunkt med tanke på korrupsjonsbekjempelse i bistand, hvilket uttrykkes i handlingsplanen til NORAD (Norsk direktorat for utviklingssamarbeid). NORAD har nulltoleranse som et førende prinsipp i forhold til korrupsjon. Vi akter å implementere strenge og konsekvente sanksjoner når underslag eller andre former for grov korrupsjon er bevist eller det er sterke grunner til å mistenke at slikt har forekommet (fra NORAD s Good Governance and Anti-Corruption Action Plan 2000-2001: s. 31).
Nulltoleranse som tilnærming er det offisielle standpunkt til NORAD, og i dette inngår beskjeden om at korrupsjon ikke aksepteres i noen som helst form når det angår norske interesser. Policyen innebærer for NORAD, og deres samarbeidspartnere, at videre støtte kan opphøre, midler kan kreves tilbakebetalt og/eller samarbeid avsluttes, i tilfeller der korrupsjon påvises. I denne tilnærming vektlegger NORAD norske frivillige organisasjoners ansvar. Nulltoleransetilnærmingen angår også deres virksomhet, og det er en forventning at den håndheves. Norske frivillige bistandsorganisasjoner skal dermed ideelt utøve nulltoleranse mot korrupsjon.
Spørsmålet som stilles er om nulltoleranse for utvalgte norske NGOer virkelig utgjør "null" toleranse? Det kan finnes tegn til at nulltoleranse ikke nødvendigvis er et treffende begrep for den virksomhet frivillige organisasjoner engasjerer seg i. I en prekær bistandssituasjon kan det for eksempel være vanskelig å overholde streng nulltoleranse. Bestikkelser kan være nærliggende, og muligens forsvares dersom omstendighetene oppleves som akutte.
Gjennom dybdeintervju av sentrale frivillige bistandsaktører og representanter for norske myndigheter har det vært et mål å avdekke hvordan ulike mennesker tenker kring korrupsjon, og hvorledes nulltoleranse kan utgjøre "null aksept" for korrupsjon. I behandlingen fremkommer at det finnes et nyansert syn på både korrupsjon og nulltoleranse, og at reaksjonsformer hva korrupsjonstilfeller angår avhenger ofte av kontekstuelle hensyn for NGOene. Nulltoleranse får riktig nok stor oppslutning som prinsipp, men anvendelsen tilsier at det strengt tatt ikke kan bekreftes at korrupsjon aldri får forekomme i norsk sammenheng. Nulltoleranse kan ut fra intervjumaterialet som foreligger se ut til å omhandle det tiltak at det faktisk SKAL forekomme en REAKSJON ved korrupsjonstilfeller, men HVA reaksjonen består i er ikke fastsatt. Ved en utforskning av hvilke former aktørene identifiserer som typisk korrupsjon, viser det seg dessuten å være variasjoner hva man oppfatter som mest aktuelt. Nulltoleranse innebærer definitivt utfordringer for flere aktører, samtidig oppleves det som i hvert fall prinsipielt riktig.