| dc.description.abstract | Sammendrag
Tema for oppgaven er norske myndigheters engasjement i nasjonal spillefilmproduksjon. Filmproduksjon befinner seg i et skjæringspunkt mellom kultur- og næringsinteresser, noe som har skapt utfordringer for den statlige tilnærmingen til sektoren. Oppgaven omhandler tiden fra filmmediet kom til landet og frem til 2005, og tar for seg myndighetenes filmpolitikk for hele perioden. Historiske forhold har i perioder medført offentlige ordninger for norsk filmsektor som ingen andre vestlige land har delt. Blant annet har norske offentlige myndigheter, enten på kommunalt eller statlig nivå, på en og samme tid vært direkte involvert i alle ledd i filmproduksjonens syklus: som filmprodusenter, som økonomiske bidragsytere til privat filmproduksjon, som distributører av film, og som eiere av filmfremvisningslokaler. Det var imidlertid myndigheter på kommunalt nivå som tidligst fattet interesse for filmmediet, mens statlige myndigheter først engasjerte seg etter 2. verdenskrig. Til tross for at statens engasjement, målsettinger og virkemiddelbruk overfor filmproduksjonssektoren har variert etter dette, har det helt frem til i dag blitt ansett som et viktig statlig ansvar å sikre opprettholdelse av en nasjonal filmproduksjon.
Hovedmålsettingen med oppgaven er å belyse hvorfor norske myndigheter i perioder har involvert seg så sterkt i nasjonal filmproduksjon. Hvorfor har idealisme preget enkelte perioder, mens markedstankegang har rådet i andre perioder? Oppgaven tar for seg hvilke begrunnelser og målsettinger statlige myndigheter har hatt med filmpolitikken, og søker å forklare hvilke forhold som har medført endringer i det statlige engasjementet og i organiseringen av filmforvaltningen.
Oppgaven er en kvalitativ undersøkelse av årsakene til og bakgrunnen for den norske stats filmpolitikk. Kultur- og mediepolitikk er et underteorisert felt som tradisjonelt har nær forbindelse til empiri, og teori som er benyttet i oppgaven er tatt med som et hjelpemiddel for å forklare forhold som har vært med på å påvirke utformingen av filmpolitikken. For å se utviklingen og endringstendensene i den norske statsforvaltningen etter andre verdenskrig og frem til vår tid, er Johan P. Olsens statsstyremodeller benyttet. Fra tiden etter 1980 er det også benyttet teori om New Public Management (NPM) og målstyringskonseptet, som innehar viktige elementer fra Olsens ene statsrollemodell, supermarkedstaten.
Analysen er lagt opp som en tematisk og kronologisk historisk gjennomgang av norsk filmpolitikk. Første del er en redegjørelse for forholdene før 2. verdenskrig, i en tid der norske myndigheter på statsnivå ikke involverte seg nevneverdig i filmpolitikken, men der kommunale myndigheter fatter interesse for filmmediet. Redegjørelsen for denne perioden gir grunnlag for å forstå statens senere engasjement, og er en viktig årsaksforklaring for hvorfor myndighetene på statlig nivå kom til å involvere seg.
Etter 2. verdenskrig skjedde det en holdningsendring til filmmediet blant myndighetene på statsnivå, noe som førte til de første statlige økonomiske støtteordningene til nasjonal filmproduksjon. I gjennomgangen av statens snart 60 år gamle aktive filmpolitikk, har oppgaven en tredelt faseinndeling. Første fase er en gjennomgang fra tiden 1945-1970. I denne perioden dannes grunnlaget for den statlige involveringen, som i begynnelsen har karakter av å være både famlende og usikker. Andre fase er tiden fra 1970 til 1990. Denne perioden har karakter av å være en slags konsolideringstid, der staten har fått mer grep om filmpolitikken.
Tredje fase er perioden fra 1990 og fram til 2005. 1990-tallet er på mange måter en turbulent tid med mange endringer, både nasjonalt og internasjonalt. Forhold på 90-tallet førte til at kultur- og kirkedepartementet satte i gang en omfattende evaluering av de filmpolitiske forholdene, og resultatet kom i 2001 i form av kanskje den største endringen av både filmforvaltningen og de nasjonale filmstøtteordningene i norsk filmpolitisk historie. | nor |