| dc.description.abstract | Politireform 2000 et tryggere samfunn (St.meld. nr.22 (2000-2001)) ble vedtatt i Stortinget den 21. mai 2000, og var en omfattende reform i politi- og lensmannsetaten. Målet med reformen var en politi- og lensmannsetat som mer effektivt forebygget og bekjempet kriminalitet, som var mer tjenesteytende og publikumsorientert, samt jobbet mer kostnadseffektivt.
Politireformen har vært utsatt for mye kritikk, og kritikken har ikke kommet bare fra publikum og politikere, men også fra politiets egne rekker. Omorganiseringer foregår ofte i samsvar med tidens mote og etter pålegg ovenfra, mange ganger uten faglig gode begrunnelser, bortsett fra økonomiske argumenter om mer effektiv utnyttelse av ressurser. Det er de ansatte som vet hvor skoen trykker og som ofte vet best hva som skal til for å løse problemene. På bakgrunn av kritikken som har blitt rettet mot reformen fra politiets egne rekker, er det relevant å spørre i hvilken grad politiets ønsker har blitt tatt hensyn til i prosessen med utarbeidelsen av Politireform 2000.
Oppgaven stiller to spørsmål: hvilke faktorer førte til at vi fikk en politireform? Hvorfor fikk reformen den utformingen den fikk? Hvert av spørsmålene søkes besvart ved hjelp av to teoretiske perspektiver. Det første spørsmålet studeres ut fra strømningsteorien, som er en revidert utgave av March og Olsens garbage can teori, og diffusjonsteori, som tar opp hvordan kunnskap og ideer forflytter seg mellom land. For å svare på det andre spørsmålet setter oppgaven opp to perspektiver på hvordan beslutningsprosessen kan ha forløpt. Et forhandlingsperspektiv, med utgangspunkt i at reformen var en fremforhandlet løsning, og et styringsperspektiv, med en forventning om at prosessen var toppstyrt. Forhandlingsperspektivet er forankret i nettverksteori, mens styringsperspektivet har sin teoretiske forankring i den institusjonelle teorien.
Analysen viser at agendasettingsfasen var en sammensatt prosess, der mange ulike faktorer kan være mulige forklaringer. Mine to perspektiver har sammen god forklaringskraft på prosessens agendafase. Når det gjelder selve beslutningsprosessen viser analysen at det er forhandlingsperspektivet som har best forklaringskraft, selv om også styringsperspektivet belyser sider av prosessen godt. Oppgavens konklusjon er at reformen i større grad enn først antatt er et resultat av politiets ønsker og behov, og at kritikken av reformen muligens heller burde knyttes til den generelle ressursmangelen i politiet. | nor |