| dc.description.abstract | PARLAMENTARISK INTERESSEHEVDING BELYST VED ØKONOMISKE MODELLER - EN EKSPLORERENDE STUDIE AV STORTINGETS KOMITE-SAMMENSETNINGER 1945-97
At parlamentskomiteer systematisk består av preferansemessige utliggere er en godt innarbeidet oppfatning i store deler av statsvitenskapen både i Norge og utenlands. Dette innebærer at spesialister og interessenter utgjør hovedvekten av disse komiteene og at derfor "bukker" for en stor del passer sine sektorielle "havresekker" i Stortinget. Denne oppfatningen om demokratiets virkemåte har i Norge bl.a. kommet til uttrykk ved den såkalte segmenteringshypotesen i Maktutredningens sluttrappor~t (1982).
Dette er for det første en studie av hvorvidt dette faktisk gir et dekkende bilde av en norsk parlamentarisk virkelighet i etterkrigstiden. Nærmere bestemt vil den ta for seg innslaget av to viktige norske profesjonsgrupper i de ulike komiteene, nemlig lærere og sjøfarts- og fiskeriinteressenter. Første del av oppgaven søker altså å kartlegge hvorvidt disse interessentgruppene dominerer "egne" sektorkomiteer.
Forskjeller i mønstrene for de to gruppenes komiteplasseringer blir avdekket både mellom gruppene og over tid for de to. Et hovedfunn er at sjøfarts- og fiskeriinteressentene har en svært mye kraftigere tallmessig dominans i "sin" fagkomite, Sjøfarts- og fiskerikomiteen, enn lærerrepresentantene har i "sin", Kirkeutdannings- og forskningskomiteen. Dette gjelder både i absolutte tall og i relativ andel av stortingsgruppen i de relevante komiteer. I tillegg til denne sterke tallmessige dominansen kommer også at stabiliteten, i form av lengden på komiteopphold i komiteene, er mye høyere blant Sjøfarts- og fiskeriinteressentene enn blant lærerne.
For det andre er oppgaven et forsøk på å utvikle teoretisk verktøy for å forklare og forutsi de over beskrevne forskjeller og variasjoner i innslaget av disse såkalte preferanseutliggerne i Stortingets fagkomiteer. Tre av klassikerene innen den såkalte public choice-litteraturen utgjør hoveddelen av det teoretiske grunnlaget, nemlig Mancur Olsons The Logic of Collective Action og The Rise and Decline of Nations, samt Anthony Downs'An Economic Theory of Democracy. Ingen av disse tre bøkene sikter i utgangspunktet mot å forklare interessehevding i parlamenter, men jeg forsøker i oppgaven å syntetisere de relevante delene av disse bøkene som jeg mener kan gi innsikt i mekanismer som påvirker interessehevding gjennom Stortinget.
Ut fra de teoretiske bidragene legger jeg en del antakelser til grunn for oppgaven. Disse antakelsene knytter seg til politikere, velgere, partier, interessefellesskap og institusjonene forhold i Stortinget. Disse antakelsene munner igjen ut i fem forventninger om funn som jeg mener må være helt eller delvis innfridd for at den anvendte teorien skal kunne sies å gripe det empirien på en tilfredsstillende måte. Disse forventningene knytter seg til variasjoner i de fire bakgrunnsvariablene gruppestørrelse, geografisk konsentrasjon, utdannelse og status.
Forventningene er som følger:
1. Jo større en interessentgruppes representasjon på Stortinget, jo mindre relativ andel av den vil sitte i "egen"fagkomite.
2. Når en gruppes representasjon i Stortinget når en 'kritisk masse' vil dens absolutte representasjon i "egen" fagkomite falle.
3. Jo større geografisk konsentrasjon en gruppe har, jo større sjanse for konsentrasjon av interessenter i fagkomiteene.
4. Jo lengre utdannelse, jo større spredning Od komiteer. Zairerne vil i høyere grad en sjøfarts- og f skeriinteressentene posisjonere seg inn i partiers såkalte "hjertesakskomiteer ".
5. Jo høyere status og innflytelse gruppens medlemmer har, jo større tilbøyelighett har de til d sitte i såkalte "overføringskomiteer", dvs. komiteer som rar over sektorer dert store geografisk konsentrerte ovedøringerfinner sted.
Et temmelig omfattende og kvantitativt orientert analysekapittel tar for seg samtlige stortingsperioder for etterkrigstiden for å undersøke hvorvidt denne teorien klarer å gripe empirien. Generelt sett kan man si med hensyn til den den sammenlignende delen mellom de to gruppene kommer den heldig ut, og forventningene blir i høy grad innfridd. Mht. tidsserieanalysen må samtlige av forventningene kunne sies å innfris av minst en av de to gruppene, mens funn som er direkte i strid med forventningene ikke forefinnes. Dog må nevnes at enkelte funn som ikke har verifisert teorien heller ikke har falsifisert den. Mangelen på verifikasjon kan skyldes manglende variasjonsbredde på bakgrunnsvariablene. | nor |