| dc.description.abstract | Hvordan forklarer toppledere mannsdominans på elitenivå? hovedtrekk
Den siste makt- og demokratiutrednings likestillingsundersøkelser viste en gjennomsnittlig mannsdominans på 84 prosent blant de norske makteliter. Samtidig viser undersøkelsene at flertallet av toppledere i offentlig og privat sektor stiller seg positive til en jevnere kjønnsbalanse på elitenivå. (Skjeie og Teigen, 2003; Gulbrandsen m.fl., 2002) Dette er et paradoks, siden toppledere ofte medvirker i utvelgelses- og rekrutteringsprosessene når ledige stillinger på øverste lederskapsnivå fylles. Jeg ønsket med utgangspunkt i denne tematikken å undersøke nærmere hvordan toppledere selv forklarer mannsdominans på elitenivå. Hovedproblemstillingen som presenteres i kapittel 1.0 (introduksjon) er som følger: Hvordan forklarer toppledere mannsdominans i egne virksomheter på elitenivå? Denne problemstillingen blir fulgt opp av to presiseringer: 1) Tar toppledere utgangspunkt i ideen om tradisjonelle kjønnsrollemønstre når de forklarer mannsdominans på elitenivå i egne virksomheter, eller tar de utgangspunkt i ideen om at strukturelle og kulturelle trekk ved organisasjoner skaper hindringer for kvinnelig topplederskap? 2) I hvilken grad er det variasjoner i topplederes holdninger til henholdsvis tradisjonelle kjønnsrolleforklaringer og organisasjonsforklaringer på mannsdominans i egne virksomheter, avhengig av kjønn, alder og partipolitisk tilhørighet?
Oppgavens belyser seks forklaringer på mannsdominans: a) for få kvinner søker seg til lederstillinger , b) kvinners omsorgsoppgaver begrenser arbeidsinnsatsen på jobben , c) mange menn har problemer med å samarbeide med kvinnelige ledere , d) rekruttering av kvinner til ledelse er ikke en prioritert målsetning , e) for mye rekruttering til ledelse skjer via uformelle nettverk og f) kvinnelige søkere blir forbigått ved ansettelser . Jeg drøfter i kapittel 2.0 (teoretisk rammeverk) hvordan disse forklaringene gjenspeiler elementer i den tradisjonelle kjønnsrollemodellen (a-c) og organisasjonsmodellen (d-f). Jeg gjør meg videre antagelser om hvordan topplederes holdninger til kjønnsrolleforklaringer og organisasjonsforklaringer på mannsdominans varierer avhengig av kjønn, alder og partipolitisk tilhørighet (hypotese 1-17).
I kapittel 3.0 (data og metode) redegjør jeg for hvordan jeg vil analysere oppgavens data fra Lederskapsundersøkelsen 2000 på to nivåer: 1) som enkeltindikatorer på mannsdominans ( kjønnsrolleindikatorer og organisasjonsindikatorer ), og 2) som indekser for kjønnsrollemodellen og organisasjonsmodellen. Jeg formidler hvordan jeg ønsker å svare på oppgavens problemstilling ved hjelp av deskriptiv statistiske fremgangsmåter, inkludert tabellanalyse. Jeg kritiserer oppgavens metodiske opplegg med tanke på validitets- og reliabilitetsspørsmålet.
I kapittel 4.0 (analyse og diskusjon) analyserer og diskuterer jeg de resultater jeg kommer fram til. Jeg finner at den tradisjonelle kjønnsrollemodellen tenderer å ha størst oppslutning blant toppledere flest. Med tanke på oppgavens uavhengige variabler finner jeg at den tradisjonelle kjønnsrollemodellen har størst oppslutning blant de mannlige toppledere og blant de politisk borgerlig orienterte toppledere. Holdninger til kjønnsrollemodellen varierer i mindre grad avhengig av alder. Organisasjonsmodellen har størst oppslutning blant de kvinnelige toppledere, blant de yngre toppledere og blant de sosialistisk orienterte toppledere. Min analyse av topplederes holdninger til de enkelte kjønnsrolle- og organisasjonsforklaringer på mannsdominans viser komplekse mønstre. Dette henger sannsynligvis sammen med at oppslutningen om de ulike forklaringer på mannsdominans er sterkt avhengig av hvilken forklaring det er snakk om. Visse forklaringer hersker det relativt bred enighet om, for eksempel for få kvinner søker seg til lederstillinger og rekruttering av kvinner til ledelse er ikke en prioritert målsetning , mens andre er langt mer kontroversielle. ( Mange menn har problemer med å samarbeide med kvinnelige ledere og kvinnelige søkere blir forbigått ved ansettelser ). Dette indikerer at man skal være forsiktig med å bruke enkeltspørsmål som indikatorer på holdninger til forklaringer på mannsdominans, noe som kan sies å utgjøre en av hovedkritikkene mot oppgaven. Denne problematikken får også følger for validiteten og reliabiliteten til oppgavens to indekser, og for de måleresultater som springer ut fra disse.
Kapittel 5.0 (avslutning) inneholder en oppsummering av oppgavens problemstilling(er) og hovedperspektiver. Jeg gjentar oppgavens viktigste funn, samt at jeg nok en gang understreker hvilke innvendinger som kan rettes mot oppgavens metodiske opplegg. | nor |