Grunnlovsendring i Norge og maktmotivert rettsbinding av menneskerettighetene : politisk analyse av domstolenes prøvingsrett overfor lovgivningen : et ny-seipiansk perspektiv

Abstract

GRUNNLOVSENDRING I NORGE OG MAKTMOTIVERT RETTSBINDING AV MENNESKERETTIGHETENE

Denne oppgavens målsetning ligger i å avklare hvordan de mest sentrale internasjonale menneskerettighetskonvensjonene kan styrke sin posisjon for framtiden ved å knytte dem til regulære politisk-legale mektfunksjoner i Norge. På denne måten hemmer de ikke friheten, men står snarere som forsvarere av den sivile samfunn og demokratiet som politisk styreform. Dette er i siste instans et spørsmål om politisk vilje til å uttrykke demokratiske identitet i en tid preget av nye utfordringer og nye trusler i det post-industrielle samfunn. Dagens samfunnsutvikling kan kjennetegnes ved større grad av bevelgelse i velgermassen enn tidligere. Partiidentifikasjon og klassetilhørighet har endret sin karakter de siste årtier. Tendensen i retning av et større rom for individualisme innebærer både nye muligheter og farer. Individualismen skaper større frihet for den enkelte, men den represnterer samtidig en vesentlig utfordring for sosial og politisk innhold enn tidligere. De færreste sitter inne med ferdige løsninger eller strategier for å møte denne situasjonen. Dette gjelder både de samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene, såvel som i rutinepolitikken. Ambisjonene i denne oppgaven berører derfor den politiske viljen til å bruke de mest grunnleggende normene og spillereglene i vårt samfunn som redskaper til å ta vare på og verne om de skanser som en gang ble vunnet. Dette blir fundamentalt viktig dersom vi skal forsvare vår frihetelige livsform slik den defineres utfra en ves tlig kulturforankring. Konstitusjonell rettsbinding er i selg selv ikke en konservativ posisjon, en snarere et forsøk på å skape kontinuitet med en liberal begrepsverden som en gang ble brutt.

En historiker som Jens Arup Seip viser dessuten på en treffende måte hvor viktig det er å vektlegge hvilke interesser som søkes opprettholdt. I en tid da den norske grunnloven inneholdtfå formelle menneskerettigheter eller var preget av et svakt utviklet rettighetsvern, så var konstitusjonell makt langt på vei et spørsmål om tolkningsvarianter av vår høyeste rettskilde. Utfra en slik kontekst er det vi også må forholde oss til den seipiske tilnærmingen. Det er liten grunn til å trekke i tvil Jens Arup Seips konklusjoner over prøvingsretten såvel som generell politisk bruk av Høyestrerett, utfra det faktiske grunnlag som de norske rettskildene var dominert av utfra Seips egen samtid. Det interessante ligger i hvorvidt inkorponeringen av menneskerrettighetene gjennom Grunnlovens §110C åpner for en helt ny virkelighet når det gjelder menneskerettighetenes status som nasjonale rettskilder innenfor det norske politiske beslutningssystemet. Fordi de formelle referansenormene har endret seg siden Seips tid, så vil også de politiske konsekvensene av prøvingsretten endres. Det helt avgjørende spørsmål blir derfor hvilken politisk elite det er som bruker konstitusjonelle virkemidler for å sikre fortsatt politisk stabilitet for sitt regime. På denne måten blir rettsbinding av politisk makt også et spørsmål om valg av politisk strategi i den generelle interessekampen.

Vår samtid konfronteres dessuten med en rekke nye sosiale og politiske utfordinger i tilknytning til spørsmålet om rasisme og fremmedfrykt. - Hvordan kan slike holdninger møtes uten at det endrer grunnlaget for vår livsform eller samfunnsmedlemmenes opplevelse av politisk frihet og menneskerettslig trygget? Spørsmålet blir derfor hvilken maktteoretisk posisjon som mest offensivt kan nøytralisere disse voksende populistiske posisjon som ensidig avgrenser seg mot politisk mektesløshet, på linje med det Gudmund Hernes gir uttrykk for gjennom `Maktrutredningen`, samtidig blir mer sårbar overfor slike strøminger i opinionen. For hva risikerer denne maktteoretiske posisjon å gjøre, på det tidspunkt den skulle bli et regulært gissel for slike politiske krefter? Det er langt på vei dette en historisker og konstitusjonalismeteoretiker som Francis Sejersted mener når han fremmer kritikken av teorien om statsmaktens vilkårlige og rent opportune rammer. Hos Sejersted, Slagstad og andre moderne norske representanter for den liberale politiske teorien, så er ikke destruksjon krefter som kan isoleres til sosiale eller nasjonale grupper utenfor oss selv. Styrken ved den liberale teorien om rettsbinding av politisk makt ligger derfor i dens menneskesyn og ikke minst i dens sosiale identifikasjon, som åpent erkjenner at de desturktive krefter like gjerne er innebygget i `oss selv` som hos `de andre`. Dette står sentralt knyttet til Sejersteds begrep om den `selvdesturende makt`.

En politisk teoretiker som Karl Marx avviste den borgelige liberale rettsoppfatningen utfra sitt begrep om `falsk bevissthet`. Iden grad de borgelige rettigheter var knyttet til en gitt definisjon på en fri borger knytet til eiendom, så var dette rettigheter som i realiteten utelukkende omfatter avgrensede sosiale grupper i samfunnet. Marx hevdet at de liberale rettigheter omfatter alle i navnet, men ikke i gavnet. Dermed ble forestillingen om individuelle rettigheter utfra et generelt grunnlag definert som en illusjon. De liberale rettighetene var knyttet til en bestemt samfunnsorden og en gitt statsstruktur. Nå er det lite som tilsier at det marxistiske begrep om `falsk bevissthet` ikke kan være gyldig under slike bestemte forutsetninger. Men en statisk tilnærming til makt- og funksjonsforhold har hatt en tendens til å fryse fast et bilde på slike forutsetninger helt opp mot vår nære fortid. En norsk historiker son Jens Arup Seip bærer også til en viss grad pred av dette. På dette grunnlag har den marxistiske ideologi i realiteten forkastet selve menneskerettighetskonseptet. Det interessante er hvorvidt den liberale rettsoppfatning eller rettighetstenkning rent logisk må forkastet utelukkende fordi den oppstod i en gitt tid, preget av bestemte maktforhold som i realiteten reproduserte sterke sosiale forskjeller mellom mennesker. Spørsmålet er i hvilken grad dette alene er et kriterium som kvalifiserer til forkastelse. Denne avhandlingen forsøker å gi en politisk analyse av dette sentrale problem.