| dc.description.abstract | Utgangspunkt for masteroppgaven er interessen for hvilke faktorer som påvirker politiske representasjon av ikke-vestlige innvandrere. Betegnelsen etniske minoriteter blir benyttet for å differensiere mellom innvandrere med ulik landbakgrunn. Tidligere forskning har vist at etniske minoriteter vanligvis er underrepresentert i politiske folkevalgte organer.
Studier gjort i Danmark og Norge viser imidlertid at enkelte etniske minoritetsgrupper i enkelte kommuner er overraskende godt representert i kommunestyrene/ bystyrene sammenlignet med den andel de utgjør av de stemmeberettigede (Bjørklund og Kval 2001; Bergh og Bjørklund 2003; Togeby 2003). Hva kan forklare denne variasjonen i politisk representasjonen av etniske minoritetsgrupper? Undersøkelsene peker på sammenhengen mellom etniske minoriteters valgdeltakelse, valgordningens utforming og i hvilken grad representanter med minoritetsbakgrunn blir valgt. Togeby (2003: 111) viser til at reglene om personstemmegivning i den danske valgordningen har ført til at etniske minoriteters valgdeltakelse er høyere i Danmark enn i de andre landene. Mulighetene i den danske valgordningen for minoriteter til å stemme på kandidater med minoritetsbakgrunn skaper incitament til å delta ved valg (Togeby 2003: 32). Valgdeltakelsen har i enkelte kommuner i Danmark, og blant enkelte etniske grupper, vært større enn de individuelle politiske og sosiale ressurser skulle tilsi (Togeby 2003: 107). Togeby (2003) mener at dette skyldes kollektiv politisk mobilisering i de områdene der det er relativt mange fra en etnisk minoritetsgruppe. Kollektiv politisk mobilisering av en gruppe er basert på at det enkelte medlem av gruppen deltar for å fremme gruppens interesse, og organisering av gruppen blir en ressurs i så henseende. I motsetning til kollektiv mobilisering er den individuell politiske mobiliseringen motivert av personlige hensyn, og ressursene for mobiliseringen er basert på individuelle forutsetninger som alder, utdannelsesnivå, arbeidsdeltakelse og inntekt. Valgordningen betegnes som et element i den politiske mulighetsstrukturen, og en åpen mulighetsstruktur vil lette denne kollektive mobiliseringsprosessen. Den politiske mulighetsstrukturen handler om i hvilken grad et lands institusjoner og kultur åpner opp for etniske minoriteters politiske deltakelse (Togeby 1999: 667). Togeby trekker paralleller til Sverige, der personstemmegivningen har mindre innflytelse over hvem som blir valgt, og der er valgdeltakelsen blant de etniske minoritetsgruppene lavere enn i Danmark. Det henvises til at Togeby har misforstått den norske valgordningen når det gjelder mulighetene for personvalg (Bergh og Bjørklund 2003: 106). En innvending er at større grad av personvalg i den norske valgordningen enn den svenske ikke har ført til vesentlig høyere valgdeltakelse på lokalt nivå i Norge enn i Sverige. Men det kan ikke utelukkes at valgdeltakelsen i Norge hadde vært lavere om mulighetene for og betydningen av personvalg hadde vært mindre (Bjørklund og Kval 2001: 75). I Oslo viser undersøkelser at ikke- vestlige innvandrere generelt, og enkelte minoriteter spesielt, er overrepresentert i bystyret (Bjørklund og Kval 2001).
Med dette utgangspunktet undersøker jeg den politiske representasjonen av etniske minoriteter i Göteborg og Oslo ved valget i henholdsvis 2002 og 2003. Følgende problemstillinger blir formulert:
1. Hvordan er forutsetningene for henholdsvis individuell og kollektiv politisk mobilisering i etniske minoritetsgrupper i Göteborg og Oslo?
2. Hvor godt er ikke- vestlige minoritetsgrupper representert i bystyret i Göteborg sammenlignet med i Oslo?
3. Hvilken betydning har ulikheter i den norske og svenske valgordningen med hensyn til omfanget av personvalg for kollektiv politisk mobilisering av etniske minoritetsgrupper?
Oppgavens hypoteser er som følger: (i) Sannsynligheten for kollektiv politisk mobilisering ved valg øker når relativt mange fra samme etniske gruppe bor konsentrert innenfor et område, og når organiseringen av gruppen er høy. (ii) Jo større betydning personstemmegivning i valgordningen har for hvem som blir valgt inn som representanter, dess større er sjansen for at godt organiserte etniske minoritetsgrupper vil ha høy valgdeltakelse og at minoritetskandidater blir valgt. (iii) Betydningen av personvalget er større i den norske enn i den svenske lokalvalgordningen. Dermed vil kollektiv mobilisering ha større innflytelse på og samlet føre til en bedre politisk representasjon av etniske minoriteter i Oslo enn i Göteborg.
Kommunevalget i Oslo i 2003 førte til en overrepresentasjon av ikke-vestlige innvandrere i bystyret, mens det siste kommunevalget i Göteborg derimot førte til en samlet underrepresentasjon av etniske minoriteter. Underrepresentasjonen kommer til syne når en kun inkluderer kandidater som ble valgt som ordinære representanter. Andregenerasjonsinnvandrere er heller ikke inkludert i datamaterialet for Göteborg. Med utgangspunkt i kjedemigrasjon er det først og fremst de store arbeidsinnvandrergruppene som har gode betingelser for kollektiv mobilisering gjennom sterke sosiale nettverk. Variasjoner i bosettingsmønster og organiseringsgrad er også til stede flyktninggrupper imellom, men den individuelle mobiliseringen er mer fremtredende her. Pakistanere er i Norge og Oslo den største etniske minoritetsgruppen, og de første pakistanere kom til Norge i slutten av 1960- tallet som arbeidsinnvandrere. I Sverige og i Göteborg utgjorde jugoslaviske arbeidsinnvandrere tidlig den største ikke-vestlige minoriteten. I motsetning til pakistanere i Norge og tyrkere i Danmark, tyder ikke resultatene på at det har foregått en kollektiv mobilisering av jugoslaviske innvandrere. Det kan imidlertid være andre faktorer enn personvalget som har ført til en lav valgdeltakelse og en relativt svak representasjon av jugoslaviske innvandrere.
I Oslo ble i alt ni av 13 minoritetsrepresentanter valgt som følge velgernes personstemmer. I Göteborg gjaldt det derimot kun en av ni minoritetsrepresentanter. I motsetning til i Oslo tyder resultatene på at det ikke er enkelt for innvandrerkandidater å bli valgt på grunnlag av personstemmer i de store partiene i Göteborg. Bakgrunnen for dette er at en kandidat må oppnå minst fem prosent av partiets stemmetall i valgkretsen for at personstemmene skal telle. Resultatene kan tyde på at det her er enklere å bli valgt via mindre partier ved personvalg, så fremt partiene vinner mandater. Personvalget spiller imidlertid ikke en sentral rolle for kandidatutvelgelsen ved kommunevalg i Sverige. Samlet synes det som om betingelsene for kollektiv mobilisering er sterkere til stede i Oslo både gjennom en gunstig personvalgsordning og ved sammensetningen av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. | nor |