Abstract
Norge og Russland har lange tradisjoner knyttet til fiskerisamarbeid. Særlig kjent er Pomorhandelen på 1700-tallet, der russiske handelsmenn importerte norsk fisk, og russisk korn ble solgt til Norge. Etter revolusjonen ble imidlertid forholdet mellom Norge og Russland lagt på is på de fleste områder. Fiskeri var imidlertid et unntak. På 1950-tallet innledet Norge og Russland forskningssamarbeid i de nordlige havområdene. Endringer i internasjonal havrett som ble innført på 1970-tallet medførte at det bilaterale fiskerisamarbeidet ble ytterligere utvidet. Både Norge og Sovjetunionen karakteriserte samarbeidet som vellykket.
Etter Sovjetunionens oppløsning var det stor optimisme på begge sider av den norsk-russiske grensen. Man så for seg et betydelig næringssamarbeid mellom nordnorske og nordvestrussiske aktører, først og fremst basert på utnyttelse av naturressursene i regionen. Utover 1990-tallet ble det imidlertid satt spørsmålstegn ved hvor vellykket samarbeidet var, da det på flere områder utviklet seg i en annen retning enn det man hadde forventet, med et økende antall konflikter spesielt i annen halvdel av 90-tallet.
I denne oppgaven ønsker jeg å finne ut om det er trekk ved russisk utenrikspolitisk tenkning som kan bidra til å forklare de konfliktene som oppsto mellom Norge og Russland. Jeg vil se på hvilke perspektiver det er som preger russisk utenrikspolitikk, og hvilke implikasjoner dette har for det bilaterale fiskerisamarbeidet med Norge.