Unge velgere : hvilken forklaringskraft gir skillelinjemodellen for unge velgeres stemmegivning? en analyse av Stortings- og skolevalgene 1993, 1997 og 2001

Abstract

I større grad enn tidligere tyder mye på at norske velgere kan omtales som ustabile. Flere og flere velgere skifter parti fra valg til valg, og flere og flere bestemmer seg for hva de vil stemme kort tid før valget. Aardal (2003:13) slår i analysen av Stortingsvalget 2001 fast at: ”De store svingningene i perioden før stortingsvalget illustrerer et gjennomgående trekk ved norsk velgeratferd i de senere årene: velgerne er i villrede!”

Rokkan og Valens skillelinjemodell har blitt mye brukt for å forklare velgeratferden ved norske Stortingsvalg. Men har den nyere ustabiliteten i velgermassen ført til at denne modellen har fått mindre forklaringskraft, og hvilken betydning kan vi regne med at den vil kunne ha i framtiden? En mulig måte å kunne si noe om dette på er å gjøre en analyse av unge velgere, og oppgavens problemstilling er som følger: Hvilken forklaringskraft gir skillelinjemodellen for unge velgeres stemmegivning? Ettersom modellens forklaringskraft har vist tilbakegang, var min antakelse at forklaringskraften var lav for yngre velgere.

For å kunne si noe om utvikling over tid tar jeg for meg tre valgår, 1993, 1997 og 2001, og for å kunne si noe om de yngste velgerne analyserer jeg både skolevalg og Stortingsvalg. Ved Stortingsvalgene ser jeg på velgere under 30 år, mens førstegangsvelgerne er analyseenheten ved skolevalgene. En vanlig operasjonalisering av skillelinjemodellen er konstruksjon av holdningsdimensjoner på bakgrunn av faktoranalyse av enkeltspørsmål. Denne framgangsmåten blir også benyttet i denne oppgaven. Et underliggende spørsmål i oppgaven vil derfor også være i hvor stor grad yngre velgere skiller seg fra den øvrige velgerskaren på disse holdningsdimensjonene?

Analysen viser at skillelinjemodellen fortsatt kan være et nyttig utgangspunkt i studiet av norsk politikk, også når det gjelder yngre velgere. Det er fortsatt slik at velgeres holdninger til enkeltspørsmål ser ut til å ”henge i hop”, og dette gjelder også yngre velgere. Flere av disse dimensjonene har rot i den opprinnelige skillelinjemodellen, mens andre har vært med på å utvide denne. Analysen har også vist at det nok er noen forskjeller mellom velgere under og over 30 år når det gjelder plassering på dimensjonene, men likhetene er også mange. Ikke minst gjelder dette hvilke dimensjoner som er viktigst for partiene. Et nokså entydig bilde viste at det i hovedsak var de dimensjonene som tradisjonelt har vært viktige for partiene, som også var viktige for partienes yngre velgere.

Men selv om det er de tradisjonelle dimensjonene som er viktige, står flere av partiene overfor utfordringer i kampen om de unge velgerne. Analysen viser antydninger til en forskyvning i holdningsmønsteret. Særlig gjelder dette syn på innvandring og på moralsk-religiøse spørsmål. Dette kan være en utfordring for partiene som gjerne har frontet et mer restriktivt syn på disse dimensjonene, KrF og FrP. SV har tradisjonelt stått sterkt blant de unge, spesielt ved skolevalg, men vil partiet klare å holde på velgerne etter hvert som de blir eldre? Arbeiderpartiet har slitt med å få oppslutning blant de yngste velgerne, og vil være helt avhengige av å vinne flere av disse for å beholde posisjonen som landets største parti.