Tilknytningsformer til EU og nasjonale samordningsprosesser : en studie av norske og danske departementer

Abstract

TILKNYTNINGSFORMER TIL EU OG NASJONALE SAMORDNINGS-PROSESSER En studie av norske og danske departementer

Oppgaven undersøker hvilke effekter formell tilknytningsform overfor EU har for EU- arbeidet i de norske og danske departementene (for norske departementer også EØSarbeidet). Mer spesifikt rettes fokuset mot hvorledes samordningsprosesser intradepartementalt og interdepartementalt påvirkes av landenes formelle tilknytningsform overfor EU.

Et rasjonelt organisasjonsperspektiv og et kulturelt organisasjonsperspektiv benyttes for å analysere sammenhengen mellom formell tilknytningsform til EU og nasjonale samordningsprosesser. Undersøkelsens empiriske materiale baserer seg på en enque^teundersøkelse i samtlige departement - med unntak av Forsvarsdepartementet og Statsministerens kontor - og på intervjuer i disse departementene og ved denfaste norske EUdelegasjonen i Brussel.

Et sentraltfunn i studien, er at medlemskap i EU synes å medføre en blanding av sentralisering og desentralisering av samordningsprosessene mellom departementene. EUtilknytningen overfor Ministerrådet synes å pressefrem nasjonal områdebasert koordinering, mens tilknytningen overfor Kommisjonen i mindre grad presser frem slik samordning. En områdelogikk fra rådssøylen synes samtidig i noen grad å avskjerme og filtrere sektorimpulser som kommerfra kommisjonssøylen.

Et annet sentraltfunn i studien, er at EU-tilknytning via EØS-avtalen - som er Norges formelle EU-tilknytning i dag - mer ensidig synes å fremme desentralisering av samordningsprosessene mellom departementene. Impulsenefra EØS-komiteen gir ikke et like sterkt press i retning av nasjonal samordning som rådssøylen. EØS-komiteen avskjermer i liten grad mot sektor-penetrasjonfra Kommisjonen.

Sammenhengen mellomformell tilknytningsform til EU og faktisk koordineringsadferd i departementene synes imidlertid å bli svekket av to forhold: For detførste av en formell nasjonal koordineringsstruktur. Denne strukturen bidrar til fellestrekk

samordningsprosessene i departementene over tid og på tvers av landegrenser. For det andre synes også institusjonene faktorer av kulturell art i departementene å svekke sammenhengen mellom formell tilknytningsform til EU og de faktiske samordningsprosessene i departementene.

Hovedkonklusjonen i fremstillingen er derfor at samordningsprosesser mellom departementene klart påvirkes av formell tilknytningsform overfor EU, men at denne påvirkningen i noen grad blir filtrert gjennom en nasjonal koordineringsstruktur, og gjennom departementenes institusjonene trekk