Omorganiseringen av Oslo politikammer fra 1989-93 : analyse av en beslutningsprosess

Abstract

"OMORGANISERINGEN AV OSLO POLITIKAMMER FRA 1989-93 - ANALYSE AV EN BESLUTNINGSPROSESS "

Denne oppgaven setter fokus på beslutningsprosessen som førte til Justis- og politidepartementets vedtak om å omorganisere Oslo politikammer 1.1.94. Tidsmessig blir prosessen avgrenset til perioden fra 1989 til 1993.

Problemstillingen Problemstillingen er å analysere hva som kjennetegnet prosessen fram til vedtaket om en ny modell ved å fokusere på ledelsens rolle og organisasjonstenkningen. Ledelsens rolle om-handler hva som preget ledelsens deltakelse med hensyn til initiativ, aktivisering av deltakere og styring i prosessen. Analysen av organisasjonstenkningen tar for seg sentrale aktørers diskusjoner om målsetninger, problemdefinering, alternative modeller, mål-middel innsikt, design-spørsmål, samt verdier og normer.

Metoden Oppgaven tar utgangspunkt i et såkalt "single case-studie". Fordelen med denne type studier er muligheten for intensive granskning av en analyse-enhet. Det blir benyttet dokumentanalyse og informantintervjuer. Dokumentene består av internt arkivmateriale som notater, møtereferater, brev, rapporter fra konsulentfirmaet, og offentlig tilgjengelige dokumenter som publikasjoner, bøker og avisartikler. Intervjuobjektene var en organisasjonskonsulent, en fagforeningsrepresentant og sentrale personer i ledende stillinger. Disse personene hadde vært med i forhandlingene og lagt grunnlaget for utformingen av den nye modellen. Intervjuene bidro til å oppklare misforståelser, avdekke uenighet og uformelle forhold.

Teorien Den teoretiske rammen består av en presentasjon av et rasjonelt-instrumentelt og et institusjonelt perspektiv. I tillegg til en skissering av generelle trekk ved det rasjonell instrumentelle perspektivet, blir to varianter av perspektivet, det hierarkiske og konflikt koalisjonsretningen, presentert. Det institusjonene perspektivet blir representert av Selznicks bidrag til denne retningen. Denne teorien blir vurdert som en alternativ og supplerende forklaringsmodell. Empirien Den empiriske delen består av en presentasjon av den historiske bakgrunnen til Oslo-politiet og en detaljert gjennomgang av endringsprosessen. Prosessen blir delt inn i to faser. Den første fasen (1989-91) omhandler den interne ledelsens arbeide med å omorganisere Oslo politikammer. På grunn av sterk uenighet lyktes imidlertid ikke den interne ledelsen med å samle seg om en konkret modell. I den andre fasen (1991-93) var aktører fra Justis- og politidepartementet og eksterne konsulenter med endringsprosessen. I løpet av denne fasen ble partene enige, gjennom et kompromiss, om å desentralisere store deler av Oslo-politiets virksomhet til fem bydelspolitistasjoner og samtidig opprette nye seksjoner sentralt. Hovedfunn i analysen Analysedelen i oppgaven består av en sammenligning av forventede funn utledet fra teoriene med faktiske empiriske funn. Hovedfunnene med hensyn til ledelsens rolle er at det var en ledelsesdominert prosess i tråd med det rasjonell-instrumentelle perspektivet. I hovedsak var det den formelle normative strukturen som styrte deltakelsen. Den hierarkiske retningen tår støtte med hensyn til at det var en ledelsesdominert prosess, men blir svekket fordi prosessen var preget av mye heterogenitet og dragkamp. Ledelsen var heterogen og ville fremme ulike del-mål og interesser. Det ser ut som konflikt-koalisjonsretningen innenfor det rasjonellinstrumentelle perspektivet har størst forklaringskralt for den første fasen. Selv om det institusjonene perspektivet får støtte med hensyn til plasseringen av initiativet, får perspektivet mindre støtte. T den andre fasen får den hierarkiske retningen størst forklaringskraft. Her var ledelsen mindre heterogen og styrte prosessen relativt stramt. Det institusjonene perspektivet får støtte med hensyn til at de ville gi omorganiseringen mye tid og oppmerksomhet, forsøkte å definere hvilke institusjonen skulle ha i framtiden, samt lyktes med å skape et samarbeid mellom partene.

Hovedfunnet med hensyn til organisasjonstenkningen er mer tvetydig. Alle retningene kan forklare deler av hendelsesforløpet. Det rasjonelle-instrumentelle perspektivet har god forklaringskraft for den første fasen. Her har konflikt-koalisjonsretningen størst forklaringskraft. Tenkningen hadde instrumentelle innslag, men var også preget av forhandlingstrekk og dragkamp. Det var innslaget av konflikter, som blant annet skyldtes motstridende oppfatninger om oppgaver og mål, og oppfattelsen av organisasjonsendringen som en kamp om å vinne eller tape for profesjonene, som gir støtte til konfliktkoalisjonrctningen. Den demografiske variabelen "utdanningstyper ble drettet som en alternativ forklaringsvariabel for den individuelle atferden. Hovedinntrykket er at utdanningsvariabelen til en viss grad kan forklare dannelsen av holdninger, prioriteringer av oppgaver og dannelsen av fløyer i prosessen. Men variabelen må på enkelte områder vike forandre relevante forklaringsfaktorer som avdelingstilhørighet og rasjonell tenkning om organisasjonsendring. På grunn av manglende klargjøring av mål og utredning av alternative modeller, får den hierarkiske retningen mindre støtte i den første fasen. Det institusjonene perspektivet får god støtte med hensyn til den uklare målorienteringen og forklaringen av motstanden mot modellen. Ved hjelp av perspektivet kan det fokuseres på at forslaget som ble fremmet antakelig gikk ut over institusjonenes ene sett med verdier og normer.

I den andre fasen er det instrumentelle innslaget sterkere. Det rasjonell-instrumentelle perspektivet får derfor god støtte. Organisasjonstenkningen var preget av tro på at en endring av den formelle strukturen vil endre den individuelle atferden. Til støtte for konfliktkoalisjonsretningen var prosessen på flere områder preget av forhandling, heterogenitet og uenighet.

Ved hjelp av det institusjonene perspektivet kan det se ut som at institusjonene verdier og normer la rammen for handling. Det var motstand på de områder som truet verdiene og normcnc i institusjonen. Ved hjelp av perspektivet lar det seg også gjøre å forklare den dempede motstanden mot omorganiseringen i den andre fasen. Det er grunn til å tro at den valgte modellen ivaretok begge sett med verdier i institusjonen.