En studie av FNs gråsone-operasjon i Bosnia

Abstract

EN STUDIE AV FN`S GRÅSONE-OPERASJON I BOSNIA

Formålet med denne oppgaven er å se på FNs konflikthåndteringsmekanismer og deres relevans med hensyn til å skape fred i intrastatlige konflikter hvor etnisitet spiller en helt avgjørende rolle. Jeg er opptatt av i hvilken grad det er egenskaper ved fredsinstrumentene FN rår over som kan forklare organisasjonens begrensninger med hensyn til å få partene i en etnisk konflikt til å formelt undertegne en fredsavtale.

FNs kollektive sikkerhetssystem bygger på den tanke at den største trussel mot internasjonal fred og sikkerhet er aggressive stater og konflikt mellom stater. Kommunismens fall førte til en oppblomstring av intrastatlige konflikter hvor spesielt etnisitet har spilt en viktig rolle som drivkraft mot politiske mål. Disse konfliktene betegnes som svært rå og brutale, og sivilbefolkningen er ofte skyteskiven for de stridende parter. FNs intervensjon i Somalia og Bosnia har vist at FN ikke er spesielt egnet til å håndtere konfliktsituasjoner hvor partene selv ikke ønsker fred. Min teoretiske innfallsvinkel er FNs kollektive sikkerhetssystem og FN som aktør i intrastatlige konflikter. Jeg har vist at skillet mellom internasjonale og nasjonale konflikter og den innebygde spenningen i FN-charteret har blitt mindre på grunn av en modifisert modus vivendi. Det betyr at det er en større aksept for intervensjon på humanitært grunnlag, og at suverenitetsprinsippet ikke lenger kan betegnes som absolutt. Videre ser jeg på FN-paktens rammebetingelser for internasjonal inngripen, og på FNs sentrale konflikthåndteringsmekanismers relevans for intrastatlige konflikter.

Ved å se på FNs rolle i Bosnia har jeg forsøkt å se på FNs bruk av mekling, økonomiske sanksjoner, fredsbevaring og militær intervensjon for å få de stridende parter til å formelt undertegne en fredsavtale. Det er en truisme at konfliktens karakter har vært en begrensende faktor for FN. Samtidig er det klart at partenes uvilje mot å forhandle frem en fredelig 1øsning på konflikten, samt USAs tilbaketrukne rolle frem til februar 1994 har vært helt avqiørende. Det er oaså slik at de stridende parter fant allierte i FNs sikkerhetsråd slik at stormaktene ble spilt ut mot hverandre. Stormaktene demonstrerte store samarbeidsproblemer, og klarte ikke å enes om en felles strategi for krisehåndtering. Det skyides blant annet at stormaktene etter kommunismens fall hadde utviklet nasjonale doktriner for militæroperasjoner. Dette satte sitt preg på stormaktenes divergerende syn på hvordan de mente konflikten best kunne håndteres. Fordi FN mangler operasjonelle doktriner nedfelt i FN-pakten for hvordan slike konfliktscenarier skal håndteres, endret mandatet seg i takt med utviklingen i konflikten.

Jeg hevder at det er stormaktenes manglende evne til å enes om en strategi for krisehåndtering som har vært det største hinder for en effektiv fredsskapende rolle. FN-operasjonen havnet dermed i gråsonen mellom kapittel Vl og Vll i FN-pakten. At FN manglet et helhetlig konsept for den politiske, økonomiske, humanitære og militære delen av operasjonen, resulterte i at bruk av flymakt mot en av partene i konflikten utsatte sivilbefolkning, FN-personell og andre deler av FN-operasjonen for stor risiko. Det betyr at bruk av makt fikk horisontale ringvirkninger for den flerdimensjonale operasjonen. Sikkerhetsrådet var ikke for ambisiøst i sitt forsøk på å skape fred i Bosnia. Problemet var ikke konflikthåndteringsmekanismene i seg selv (med unntak av fredsbevaring), men hvordan disse ble anvendt. Uten at stormaktene blir enige om en overordnet strategi for fredsskapning, vil senere operasjoner være avhengig av enkeltnasjoners egeninteresser og tropper under nasjonal kommando og delvis også nasjonal kontroll. Det betyr at man går bort fra Generalsekretærens ønske om en fremtidig permanent militær styrke og et håp om at FN en gang i fremtiden kan påta seg slike militære oppdrag som er foreskrevet i FN-paktens kapittel Vll. Dette vil i såfall sette en foreløpig stopper for drømmen om å revitalisere FNs kollektive sikkerhetssystem slik det er nedfelt i FN-pakten.