Organiseringen av den norske og svenske undervisningssektoren av Petter Kristian Bay

Abstract

ORGANISERINGEN AV DEN NORSKE OG SVENSKE UNDERVISNINGS-EKTOREN.

I denne oppgaven har jeg tatt for meg den norske og svenske undervisningssektoren. Jeg har hatt to hovedformål med denne oppgaven. Det første er å gi en inngående presentasjon av de to lands undervisningssektorer, hvor hovedvekten ligger på den statlige forvaltningen i sektoren. Problemstillingen er da som følger: Hva kjennetegner den norske og svenske undervisningssektor, med tanke på organisasjonsstruktur, styringsprinsipper og oppgavefordeling? Det som gjør dette valget av case interessant er at utviklingen i den norske og svenske undervisningssektoren har vært relativ parallell, hvor valg av løsninger ofte har vært sammenfallende. Dette har resultert i at det er mange likhetstrekk ved den norske og svenske undervisningssektoren. Både i Norge og Sverige har staten lagt sterke føringer på det kommunale forvaltningsnivået når det gjelder undervisningssektoren. Detaljpregete lover, læreplaner, overføringsordninger etc. har blitt og blir fortsatt sett på som viktige virkemidler. På tross av mange likhetstrekk er det visse interessante forskjeller. Mens Norge har valgt å integrere det statlige embetsverket i departementet, har Sverige valgt en direktoratsform. Begge land har opprettet statlige regionale forvaltningsenheter i undervisningssektoren, men Norge har i langt større grad overført oppgaver til disse enhetene enn det Sverige har gjort. Dette viser at selv om Norge og Sverige har mange sammenfallende målsettinger i undervisningssektoren, har de valgt noe forskjellige organisasjonsformer for å nå dem. Mens den første delen av oppgaven er en ren empirisk presentasjon, vil den andre hoveddelen av oppgaven ha som formål å vurdere hvilke konsekvenser den formelle normative strukturen kan ha for styrings- og samordningspotensialet i den norske og svenske undervisningssektoren. Den neste problemstillinge er da som følger: I hvilken grad og på hvilken måte kan den formelle normative strukturen i undervisningssektoren i Norge og Sverige ha betydning for for det politisk/administrative styringspotensialet? Jeg bruker her en organisasjonsteoretisk innfallsvinkel for å vurdere hvilken betydning dette kan ha, med stor hovedvekt på det instrumentelle perspektivet. Jeg har m.a.o. ikke studert hvilken effekt den formelle normative strukturen faktisk har. Jeg ser på forventede effekter. Viktige faktorer jeg har påpekt her, er bl.a. hvilke betydning en direktoratsløsning kan ha for styrings- og samordningspotensialet. Det er naturlig å tro at en direktoratsløsning som fremmer den faglige uavhengigheten, fort kan gå på bekostning av styrings- og samordningspotensialet. Et annet sentralt emne er hvorvidt målstyring er et egnet styringsprinsipp i de to lands undervisningssektorer. Et felles trekk er her de vage målformuleringene, med de operasjonaliseringsproblemer dette medfører. Samtidig er det problematisk å lage et standardisert evalueringsprogram med en så individbasert virksomhet som undervisning er. Ser en på organisasjonsstrukturen i de to lands undervisningssektorer, kan den vektleggingen av de regionale enhetene Norge har være fordelaktig for å skape en nærhet og innsikt i skolene. Dette kan skape en bedre evalueringsprosess enn hvis dette skulle gjøres fra sentralt hold. Selv om dette i all hovedsak er en teoretisk analyse, har jeg ved noen anledninger trukket inn faktiske trekk som underbygger noen av mine antakelser. Det går ikke minst på styrings- og samordningspotensialet overfor direktoratet, hvor det er klare indikasjoner på at politiske signaler senere blir absorbert inn i atferden i direktoratet (Skolverket) enn i departementet.