| dc.description.abstract | I løpet av de siste tiårene har Afrikas Horn blitt synonymt med sult, krig og menneskelig lidelse, blant annet fikk verden et innblikk i omfattende sultkatastrofer i Eritrea og Etiopia på 1970 og 1980-tallet gjennom massiv mediedekning. På 1990- tallet har Somalia nærmest opphørt å eksistere som nasjonalstat og i Sudan fortsetter borgerkrigen som i større eller mindre grad har herjet landet i 35 år. Ved sine interne og mellomstatlige konflikter er landene i regionen både produsenter av og verter for millioner av migranter og flyktninger. Gessesse (1996:1) skriver derfor at menneskene på Afrikas Horn er sosialt, kulturelt, økonomisk og miljømessig sammenlinket på en måte som gjør dem gjensidig avhengige på tvers av landegrenser.
Alle land er i varierende grad sårbare overfor ulike miljø- og ressursendringer. Grunnen til å studere slike emner i utviklingsland er en antakelse om at disse landene generelt er mer sårbare overfor denne typen problemer enn de industrialiserte landene. I den senere tid har ulike forfattere (Homer-Dixon, Markakis m.fl) pekt på at ressursknapphet kan være en vesentlig del av grunnlaget for mange av de voldelige konfliktene som preger en rekke utviklingsland.
Formålet med denne oppgaven er todelt. Først har det blitt sett på hvordan regional integrasjon har et potensiale til å bryte en antatt sammenheng mellom ressursknapphet og voldelige konflikter. I neste skritt har integrasjonspotensialet til IGAD (Intergovernmental Authority on Development) blitt vurdert i forhold til konkrete elementer i nyfunksjonalismen. Det har blitt operert med to ulike teoretiske tilnærmingsmåter som et utgangspunkt for en generell forståelsesramme: 1) Teori om sammenhengen mellom ressursknapphet og konflikt (Homer-Dixons modell), og 2) Integrasjonsteori med hovedvekt på en revidert form av nyfunksjonalismen.
En viktig antakelse i oppgaven har vært at landene i regionen (Somalia, Sudan, Etiopia, Eritrea, Kenya, Djibouti og Uganda) er gjensidig avhengige i forhold til utnyttelse av fornybare ressurser. Denne avhengigheten kan utnyttes som en motiverende kraft i integrasjonsprosessen dersom de politiske beslutningstakere i regionen oppfatter og tar innover seg at miljø- og ressursendringer kan være en menneskelig og statlig sikkerhetsrisiko. Både fra substansielle og metodologiske synsvinkler er mange forskere kritiske til å på denne måten kople økologiske og politiske faktorer sammen innefor sfæren av sikkerhetspolitikk. Innenfor dette case-studiet argumenteres det likevel for nytten av for eksempel begrepet miljøsikkerhet, blant annet fordi begrepet er med på å viske ut skillet mellom menneskelig, statlig og regional sikkerhet, og fordi begrepet kan beskrive situasjoner som er vanskelig å beskrive på annen måte. I oppgavens analysekapitler (4 og 5) blir det sett på rollen til integrasjon i forhold til konflikthindring, samt integrasjonspotensialet til den regionale organisasjonen IGAD. Det argumenteres for et stort potensiale for integrasjon i forhold til å bryte sammenhengen mellom ressursknapphet og voldelige konflikter. Viktige faktorer er i denne sammenhengen opprettelse av regionale institusjoner som kan overvåke, planlegge og iverksette tiltak mot ulike regionale problemer. Det har også blitt diskutert ulike roller som en intergovernmental organisasjon kan fylle i tilknytning til: 1) å være et diskusjonsforum, 2) å etablere regionale militære kapabiliteter, og 3) å etablere felles lover og regler innen ressursutnyttelse, med mer.
I kapittel 5 nedtones likevel integrasjonspotensialet til IGAD fordi organisasjonen baseres på et pragmatisk integrasjonsfundament, uten betydelig fokus på miljø- og ressurser. | nor |